[Dream]

Hei på dere! Jeg har noen norske folkeeventyr som jeg tror kan være nyttig til dem som studerer norsk.

Askeladden som kappåt med trollet

Det var engang en bonde som hadde tre sønner; han var i små kår og gammel og skrøpelig, og sønnene ville ikke ta seg noe til. Til gården hørte en stor, god skog, og den ville faren at guttene skulle hugge i, og se å få betalt unna noe på gjelden.
Langt om lenge fikk han dem også på det travet, og den eldste skulle ut og hugge først. Da han var kommet bort i skogen og hadde tatt til å hugge på en skjegget gran, kom det et stort, digert troll til ham. "Dersom du hugger i min skog, skal jeg drepe deg!" sa trollet. Da gutten hørte det, kastet han øksen og la hjem igjen det beste han kunne. Han kom rent andpusten hjem og fortalte det som hadde hendt ham; men faren sa han var et harehjerte; trollene hadde aldri skremt ham fra å hugge da han var ung, mente han.
Dagen etter skulle den andre sønnen av sted, og da gikk det nettopp like ens. Da han vel hadde hugget noen hugg i granen, kom trollet til ham med og sa: "Dersom du hugger i min skog, skal jeg drepe deg!" Gutten torde snaut se på ham, han kastet øksen og tok til sprangs likesom broren og vel så fort. Da han kom hjem igjen, ble faren sint, og sa at aldri hadde trollene skremt ham, da han var ung.
Tredje dagen ville Askeladden i vei.
"Ja, du!" sa de to eldste, "du skal vel klare det, du som aldri har vært utom stuedøra!"
Han svarte ikke større på det, Askeladden, men ba bare om å få dugelig niste med seg. Moren hadde ingen sul, og så hengte hun på gryta for åbreste litt til ham; det fikk han i skreppen, og la av gårde.
Da han hadde hugget en liten stund, kom trollet til ham og sa: "Dersom du hugger i min skog, skal jeg drepe deg!"
Men gutten var ikke sen; han sprang bort i skogen etter osten og krystet den så mysa skvatt. "Tier du ikke still," skrek han til trollet, skal jeg klemme deg, som jeg klemmer vannet av denne hvite steinen!"
"Nei, kjære spar meg," sa trollet, "jeg skal hjelpe deg å hugge."
Ja, på det vilkår sparte gutten ham, og trollet var dyktig til å hugge, så de fikk felt og avhugget mange tylfter om dagen.
Da det led mot kvelden, sa trollet: "Nå kan du følge med hjem, det er nærmere til meg enn til deg."
Ja, gutten ble med, og da de kom hjem til trollet, skulle han gjøre opp varme på peisen, mens gutten skulle gå etter vann til grautgryta; men det sto to jernbøtter der, så store og tunge at han ikke orket å lee på dem engang.
Så sa gutten: "Det er ikke verdt å ta med disse fingerbølene; jeg går etter hele brønnen jeg."
"Nei, kjære vene," sa trollet, "jeg kan ikke miste brønnen min; gjør du opp varme, skal jeg gå etter vann."
Da han kom tilbake med vannet, kokte de opp en dugelig stor grautgryte.
"Det er det samme," sa gutten, "vil du som jeg, skal vi kappete."
"Å ja!" svarte trollet; for det tenkte han alltid han skulle stå seg i.
Ja, de satte seg til bords; men gutten stjal seg til å ta skinnskreppen og knyte foran seg, og så øste han mer i skreppen enn han åt selv. Da skreppen var full, tok han opp tollekniven sin og rispet en flenge i skreppen. Trollet så på ham, men sa ikke noe.
Da de hadde ett en god stund til, la trollet bort skjeen. "Nei, nå orker jeg ikke mer," sa han.
"Du skal ete!" svarte gutten; "jeg er snaut halvmett enda, jeg. Gjør du som jeg gjorde, og skjær hull på magen, så eter du så mye du vil."
"Men det gjør vel gruelig vondt?" spurte trollet.
"Å, ikke noe å tale om," svarte gutten.
Så gjorde trollet som gutten sa, og så kan en vel vite han satte livet til. Men gutten tok alt det sølv og gull som i berget fans, og gikk hjem med. Med det kunne han alltid få betalt unna noe på gjelden.

Bjørnen og reven

1. Slipp granrot og ta i revefot
Det var engang en bjørn som satt i en solbakke og sov. I det samme kom det en rev luskende forbi og fikk se den.
"Sitter du der og later deg, bestefar," sa reven. "Nå skal jeg spille deg et puss," tenkte Mikkel med seg selv. Så fant han tre skogmus og la på en stubbe tett under nesen på bjørnen. "Buh, bamse, Per skytter ligger bak stubben!" skrek han like inn i øret på bjørnen, og tok til bens bort igjennom skogen.
Bjørnen bråvåknet, og da han så de tre musene, ble han så sint at han letter på labben og ville legge til dem, for han trodde det var de som hadde skreket inn i øret på ham.
Men så fikk han se svansen til Mikkel mellom buskene borte i skogkanten, og la avsted så det braket i småskogen, og bamsen var så nær etter Mikkel at han fikk tak i den høyre bakfoten på ham, i det samme han skulle smette ned i en gang under en granrot. Der satt Mikkel i klemmen, men rådløs var han ikke, han skrek:
"Slipp granrot og ta i revefot!" og så slapp bjørnen. Men da lo reven langt inne i hullet og sa:
"Lurte jeg deg ikke den gangen også, bestefar!"
"Gjømt er ikke glømt," sa bjørnen, og var vill.

2. De vedder om flesk og humlebol
Om morgenen den andre dagen kom bjørnen gående over myra med en gjøgris: Mikkel satt høyt oppe på en stein ved myrbredden.
"God dag, bestefar," sa reven; "hva er det for godt du har der?" sa han.
"Flesk," sa bjørnen.
"Jeg har også litt munngodt," sa reven.
"Hva er det?" sa bjørnen.
"Det er det største humlebolet jeg noen tid har funnet," sa Mikkel.
"Jaså," sa bjørnen, og gren og siklet, så godt syntes han det skulle være å få litt honning. "Skal vi bytte kost?" sa han.
"Nei, det gjør jeg ikke," sa Mikkel.
Men så gjorde de veddemål, og ble forlikt om at de skulle nevne tre slags trær. Kunne reven si det fortere enn bjørnen, skulle han få lov til åbite én gang av flesket; men hvis bjørnen kunne si det fortere, skulle han få lov til å suge én gang av humlebolet. Han skulle nok greie å suge i seg all honningen i ett drag, tenkte bjørnen.
"Ja," sa reven, "det er både godt og vel alt sammen, men det sier jeg, at vinner jeg, skal du være pliktig til å rive av busta der jeg vil bite," sa han.
"Ja nok, jeg får vel hjelpe deg, siden du ikke orker sjøl," sa bjørnen.
Så skulle de til å nevne opp trærne.

"Toll, furu, tyri!" brummet bjørnen - grov i målet var han. Men dette var bare ett tre, for toll er ikke annet enn furu, det heller.
"Ask, or, eik!" skrek reven så det gnall i skogen.
Så hadde han vunnet, og han fór ned og tok hjertet ut av grisen i én bit, og ville springe. Men bjørnen ble arg for det han tok det beste på hele grisen, og fikk fatt i svansen på ham og holdt ham.
"Bi litt," sa bjørnen, og var vill.
"Ja, det er det samme, bestefar, vil du slippe meg, skal du få smake på honningen min," sa reven.
Da bjørnen hørte det, så slapp han taket, og reven opp etter honningen.
"Her på dette humlebolet," sa Mikkel, "holder jeg et løvblad, og under det løvbladet er det et hull som du kan suge igjennom," sa han, og i det samme holdt han humlebolet opp under nesen på bjørnen, tok vekk løvbladet, hoppet opp på steinen og satte seg til å glise og le; for det var hverken humlebol eller honning, det var et vepsereir så stort som et mannehode, fullt med veps, og vepsene yrte ut og stakk bjørnen i øynene og ørene og i munnen og på snuten. Og han fikk så mye å gjøre med å kare dem av seg at han ikke hadde stunder til å tenke på Mikkel.
Fra den dagen er det at bjørnen er så redd vepsen.

3. De skulle ha åker i sameie
Det var engang bjørnen og reven skulle ha åker i sameie. De hadde en liten bråte oppi skogen, og det første året sådde de rug. "Nå får vi dele som rett er," sa Mikkel; "vil du ha rota, så tar jeg toppen," sa han. Ja, det ville bjørnen. Men da det hadde tresket, fikk reven korn, og bjørnen fikk ikke annet enn taver og teger. Bamsen likte ikke dette, men reven sa det var så som de var forlikt om. "I år er det jeg som har vinningen," sa reven, "et annet år er det du; da skal du ha toppen, og jeg får nøyes med rota."
Men da våronna kom, spurte Mikkel hva bjørnen mente om neper. Jo, det var bedre kost enn korn, sa han, og det mente reven òg. Da høsten kom, tok reven nepene, og bjørnen fikk kålen. Men da ble bamsen så harm at han skilte lag med Mikkel med det samme.

4. Mikkel vil smake hestekjøtt
Så var det en dag som bjørnen lå og åt på en hest han hadde slått. Da var Mikkel ute igjen, kom luskende og siklet på en godbit av hestekjøttet. Han gjorde kriker og kroker, til han kom bakenfor bjørnen, så tok han til sprangs på den andre siden av hesteskrovet, og nappet en jafs med det samme han rente forbi. Bamsen var ikke sen heller, han slo etter Mikkel, så han fikk tippen av den røde halen i labben sin; siden den tid har reven hvit haletipp.
"Bi nå, Mikkel, og kom hit," sa bjørnen, "så skal jeg lære deg å fange hest." Ja, det ville Mikkel gjerne lære, men han gikk ikke nærmere enn han trodde seg. "Når du ser det ligger en hest i en solbakke og sover," sa bjørnen, "så skal du binde deg vel fast med taglet i rova, og hugge tennene i låret på hesten," sa han.
Det varte ikke lenge før reven fant seg en hest som lå og sov i solbakken, kan du vel vite, og så gjorde han som bjørnen hadde sagt, han vippet og bandt seg vel inn i hestetaglet, og hugg tennene i låret på hesten. Og den spratt opp, og til å slå og renne, så Mikkel slang både mot stokk og mot stein, og ble så skamslått og mørbanket at han ikke var fra åmiste både sans og samling.
Rett som det var, fór de forbi en hare.
"Hvor skal du hen, som farer så fort, Mikkel?" sa haren.
"I skyssferd, min kjære Jens!" sa reven.
Og haren satte seg opp på to-ben og lo så godt at kjeften sprakk like opp til ørene, for det Mikkel fór så gildt i skyss.
Men siden den skyssferden har ikke reven tenkt på å fange hest. Den gangen var det bjørnen som var ful; ellers sier de han er godtruen som trollene.

Dukken i gresset

Det var engang en konge som hadde tolv sønner. Da de ble store, sa han til dem at de skulle ut i verden og finne seg en kone; men hun skulle kunne spinne og veve og sy en skjorte på én dag, ellers ville han ikke ta henne til sønnekone. Hver av dem ga han en hest og en ny rustning, og så dro de da ut i verden og skulle lete etter koner; men da de var kommet et stykke på veien, sa de at de ville ikke ha med Askeladden, for han dudde ikke til noen ting. - Ja, Askeladden måtte bli igjen han, det var ikke noen råd for det, og han visste ikke hva han skulle gjøre eller hvor han skulle vende seg; han ble så sørgmodig at han steg av hesten og satte seg i gresset til å gråte. Men da han hadde sittet en liten stund, tok en av tuene i gresset til å røre på seg, og fram av den kom det en liten hvit ting, og da den kom nærmere, så Askeladden at det var en nydelig liten pike; men hun var så ørende liten. Hun gikk bort og ba ham om han ikke ville komme ned og se Dukken i Gresset. Jo det ville han, og det gjorde han.
Da han hadde kommet der ned, satt Dukken i Gresset på en stol; hun var så deilig og pyntet, og så spurte hun Askeladden hvor han skulle hen, og hva ærend han reiste i.
Han fortalte at det var tolv brødre av dem, og at kongen hadde gitt dem hest og rustning og sagt at de skulle reise ut i verden og finne seg en kone, og hun skulle kunne spinne og veve og sy en skjorte på én dag; "men vil du gjøre det, og du vil bli konen min, så vil jeg ikke reise lenger," sa Askeladden til Dukken i Gresset. Jo, det ville hun gjerne, og hun skyndte seg med å få spunnet, vevd og sydd skjorten, men den ble så for-ørende liten, ikke lenger enn som så - - -.
Denne skjorten reiste nå Askeladden hjem med; men da han kom fram med den, var han skamfull for den var så liten; likevel sa kongen at han skulle få henne, og så reiste Askeladden lystig og glad tilbake for å hente den lille kjæresten sin. Da han kom til Dukken i Gresset, ville han ta henne opp på hesten til seg; men nei, det ville hun ikke; hun sa hun ville sitte og kjøre i en sølvskje, og hun hadde selv to små hvite hester som skulle dra henne. Så reiste de avsted, han på hesten og hun i sølvskjeen, og hestene som dro henne, var to små hvite mus; men Askeladden holdt seg alltid på den andre siden av veien, for han var redd han skulle komme til åride inn på henne, hun som var så ørliten. Da de hadde kommet et stykke på veien, kom de til et stort vann, der ble hesten til Askeladden sky, skvatt over på den andre siden av veien og veltet skjeen, så Dukken i Gresset falt i vannet. Askeladden ble så ille ved, han visste ikke hvordan han skulle få henne opp igjen; men om litt kom det opp en havmann med henne, og nå var hun blitt likeså stor som et annet voksent menneske, og meget deiligere enn hun var før. Så satte han henne fremfor seg på hesten og red hjem.
Da Askeladden kom der, var også alle brødrene hans kommet med hver sin kjæreste; men de var så stygge og fæle, og så slemme at de hadde vært i luggen på kjærestene sine på veien; på hodet hadde de noen hatter som var malt med tjære og sot, og så hadde det rent av hattene ned over ansiktet på dem, så de var blitt enda styggere og fælere. Da brødrene fikk se kjæresten til Askeladden ble de avindsyke på ham alle sammen; men kongen ble så glad i dem begge at han jaget alle de andre på dør, og så holdt Askeladden bryllup med Dukken i Gresset, og siden levde de både godt og vel i lang, lang tid, og er de ikke døde, så lever de ennå.

Grisen og levemåten hans

Det var engang grisen var lei av levemåten sin, og så fikk han for seg at han skulle til tings og få dom for en annen levemåte - han fikk friste lykken han som andre, enten det ble til det tynne eller det tykke.
"Hva er det du har å klage over?" spurte skriveren.
"Å jeg er så lei av levemåten min, far," sa grisen. "Hesten får havre, og kua får meldrikke, og så ligger de tørt og godt i bås og spiltau attpå. Og jeg får ikke annet enn skuler og skyllevann; om dagen vasser jeg i søle, og om natten ligger jeg og ruller meg i lort og våt halm. Er det rett og rettferdighet i slikt, skriver?" spurte han.
Nei, det syntes skriveren kunne være noe i, og så lette han i bøkene sine, og ga ham dom for en annen levemåte: "Det er ulikt du skal ha det så mye strengere," sa han; "fra nå av skal du få hvete og erter, og sove i silkeseng."
Ja, grisen takket, og var så glad at han visste hverken natt eller dag. Og hele hjemveien gikk han og mullet og smågryntet: "Hvete og erter, og ligge i silkeseng! Hvete og erter, og ligge i silkeseng! Hvete og erter, og ligge i silkeseng!"
Veien gikk mellom noen skograbber, og oppi et av holtene lå reven og lydde på. Og han skulle nå straks ut igjen med fantestykkene sine, vet du. Og så til å pipe, fint og gnelt: "Skuler og rask, og ligge i boss!"
Grisen brydde seg ikke om det han; holdt på med sitt: "Hvete og erter, og ligge i silkeseng!" Men det drev på; "skuler og rask, og ligge i boss! Skuler og rask, og ligge i boss! Skuler og rask, og ligge i boss!" Og til slutt så ség det i grisen, og før han visste av det, tok han til å lye og ta etter.
Da han så kom hjem, spurte de hvordan det hadde gått på tinget; "fikk du dom for en likere levemåte?" sa de.
"Ja-vel, ja-vel," sa grisen; "skuler og rask, og ligge i boss! Skuler og rask, og ligge i boss!"

Hanen og reven

Det var en gang en hane som sto på en møkkhaug og gol og flakset med vingene. Så kom reven borttil den.
"God dag!" sa reven. "Jeg hørte nok du gol," sa han, "men kan du stå på ett ben og gale og blunke, så som far din kunne?" sa Mikkel.
"Det kan jeg både godt og vel," sa hanen, og sto på ett ben, men han blundet bare med det ene øyet, og da han hadde gjort det, så brisket han seg og slo med vingene, som han hadde gjort noe stort.
"Det var vakkert," sa reven; "det er mest likså vakkert som når presten messer i kjerka. Men kan du også stå på ett ben og gale og blunde med begge øynene på én gang? Det tror jeg snaut du kan!" sa Mikkel. "Nei, far din, det var kar til mann," sa han.
"Å, jeg kan da det jeg med," sa hanen, og sto på ett ben og blundet med begge øynene og gol. Hui! satte reven på ham, tok ham over nakken og slengte ham på ryggen, så han ikke fikk galt ut, før det bar til skogs med ham så fort Mikkel orket springe.
Da de kom under en gammel kvistegran, slengte Mikkel hanen i bakken, satte foten på brystet hans og ville ta seg en smakebete.
"Du er ikke så gudfryktig du, Mikkel, som far din," sa hanen; "han korset seg og ba for maten han," sa han.
Jo, Mikkel ville da være gudfryktig - bevares vel. Så slapp han taket og skulle til å legge labbene i kors og lese. Vips! fløy hanen opp i et tre.
"Du skal nok ikke slippe for det," sa Mikkel ved seg selv; gikk så bort og kom igjen med et par skråflister etter tømmerhuggerne. Hanen kikket og kikket etter hva det kunne være.
"Hva har du der?" sa han.
"Det er brev jeg har fått fra paven i Rom," sa reven; "vil du ikke hjelpe meg å lese dem, for jeg er ikke brevsynt sjøl."
"Jeg ville så gjerne, men tør ikke nå," sa hanen. "Der kommer en skytter; jeg sitter bak leggen; jeg ser'n, jeg ser'n!" sa han.
Da reven hørte at hanen klunket om skytteren, la han på sprang det snøggeste han vant.
Den gangen var det hanen som brukte revekroken.

Kjerringa mot strømmen

Det var engang en mann som hadde en kjerring, og hun var så tverr og vrang at det var ikke godt å være i lag med henne; mannen, han hadde nå slett ingen utkomme med henne; det han ville, ville hun støtt tvert imot. Så var det en søndag utpå sommeren at mannen og konen gikk ut og skulle se hvordan åkeren sto.
Da de kom til en åker på den andre siden av elven, sa mannen: "Ja, nå er den skjær; imorgen får vi til å skjære."
"Ja, imorgen kan vi ta på å klippe 'n," sa kjerringa.
"Hva for noe, skal vi klippe? Skal vi ikke få lov til å skjære heller nå?" sa mannen.
Nei, klippe den skulle de, mente kjerringa på.
"Det er aldri verre enn lite å vite," sa mannen; "men du må vel ha gått fra det vesle vettet du har hatt og nå. Har du sett at noen har klippet åkeren, du," sa han.
"Lite veit jeg, og lite vil jeg vite," sa kjerringa, "men det veit jeg visst, at åkeren skal en klippe, og ikke skjære," sa hun. Det var ikke årøe om det, klippe skulle de.
Så gikk de bortetter og keiket og trettet, til de kom på broen over elven, like ved en dyp høl.
"De sier for et gammelt ord," sa mannen, "at godt redskap gjør godt arbeid; men det trur jeg nok skal bli en rar skur som de klipper med sauesaks," sa han. "Skal vi slett ikke få lov å skjære åkeren nå da?"
"Nei, nei - klippe, klippe, klippe!" ropte kjerringa, hoppet opp og klippet med fingrene etter nesen på mannen. Men i ilska aktet hun seg ikke, og så snåvet hun i en stokk-ende på broen og dumpet i elven.
"Gammel vane er vond å vende," tenkte mannen, "men det skulle være snodig om jeg ikke fikk rett engang, jeg òg."
Han la ut i hølen, og fikk tak i hårtoppen på henne, så vidt hun fikk hodet over vannet. "Skal vi så skjære åkeren?" sa han.
"Klippe, klippe, klippe!" skrek kjerringa.
"Ja, jeg skal lære deg å klippe jeg," tenkte mannen og dukket henne under. Men det hjalp ikke, de skulle klippe, sa hun da han tok henne opp igjen. "Jeg kan ikke annet tru enn at kjerringa er galen," sa mannen ved seg selv. "Mang en er galen, og veit det ikke, mang en har vett, og når det ikke; men jeg får nå friste en gang til likevel," sa han. Men han hadde ikke før fått henne under, før hun satte hånden opp over vannet, og til åklippe med fingrene som en saks. Da ble mannen storsint og dukket henne både vel og lenge. Men rett som det var, seg hånden ned under vass-skorpa, og kjerringa ble så tung med ett at han måtte slippe taket.
"Vil du dra meg ned i hølen til deg også nå, så kan du ligge der, ditt troll," sa mannen. Og så blei kjerringa.
Men da det lei om litt, syntes han det var ille at hun skulle ligge der og ikke komme i kristen jord, og så gikk han ned langs med åa og lette og soknet etter henne. Men alt det han lette og alt det han soknet, så fant han henne ikke. Han fikk med seg gårdsfolket og andre folk fra grannelaget, og de ga seg til å grave og sokne nedetter hele åa alle i hop; men alt det de lette, så fant de ingen kjerring.

"Nei," sa mannen, "det kan nok ikke nytte dette. Denne kjerringa var nå ei kjerring for seg sjøl hun," sa han. "Mens hun levde, var hun så rent på tverke, og hun kan vel ikke være annerledes nå heller; vi får til å lete oppetter og friste ovenfor fossen; kanskje hun har fløtet seg oppetter."
Å ja, de gikk oppetter og lette og soknet ovenfor fossen. Der lå kjerringa, det var riktig nok. Det var kjerringa mot strømmen det.

Prinsessen som ingen kunne målbinde

Det var engang en konge; han hadde en datter som var så vrien og vrang i ord at ingen kunne målbinde henne, og derfor lovte han ut at den som kunne gjøre det, skulle få prinsessen og halve kongeriket attpå.
Det var nok av dem som ville prøve seg, skal jeg tro, for det er ikke hver dag en kan få en kongsdatter og et halvt kongerike til givendes. Grinden til kongsgården sto ikke noen stund, de kom i flokk og følge fra øst og vest, både ridende og gående. Men det var ingen som kunne ordbinde prinsessen. Til sist satte kongen ut at de som prøvde seg, men ikke kunne, de skulle sviemerkes på begge ørene med det store sviejernet hans. - Han ville ikke ha dette rennet i gården sin til ingen ting.
Så var det tre brødre også som hadde fått spurt om prinsessen, og da de ikke hadde det for rart hjemme, ville de ut og friste lykken, og se om de kunne vinne kongsdatteren og halve riket. De var venner og nokså vel forlikt, og derfor gikk de i følge alle tre.
Da de hadde kommet et stykke på veien, fant Askeladden en død skjærunge.
"Jeg fant, jeg fant!" ropte han.
"Hva fant du?" spurte brødrene.
"Jeg fant en død skjærunge," sa han.
"Fy kast 'n! Hva skal du med den?" sa de to, som alltid trodde at de var de klokeste.
"Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den," sa Askeladden.
Da de hadde gått et stykke til, fant Askeladden en gammel vidjespenning; den tok han opp.
"Jeg fant, jeg fant!" ropte han.
"Hva fant du nå?" sa brødrene.
"Jeg fant en vidjespenning," svarte han.
"Pøh! Hva skal du med den? Kast 'n!" sa de to.
"Jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den," sa Askeladden.
Da de hadde gått litt til, fant han et skålbrott; det tok han også opp.
"Gutter, jeg fant, jeg fant!" sa han.
"Nå, hva fant du nå?" spurte brødrene.
"Et skålbrott," sa han.
"Sj! Det var da også noe å dra på! Kast det!" sa de.
"Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så fører jeg vel det," svarte Askeladden.
Da de hadde kommet litt lenger, fant han et kroket bukkehorn, og like etter fant han maken til det.
"Jeg fant, jeg fant, gutter!" ropte han.
"Hva fant du nå da?" sa de andre.
"To bukkehorn," svare Askeladden.
"Sj! Kast dem! hva gjør du med dem?" sa de.
"Nei, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så fører jeg vel dem," sa Askeladden.
Om litt fant han en blei.
"Nei, gutter, jeg fant, jeg fant!" ropte han.
"Det var da svare til finning på deg! Hva fant du nå igjen?" sa de to eldste.
"Jeg fant en blei," svarte han.
"Å, kast 'n! Hva gjør du med den?" sa de.
"Jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den," sa Askeladden.
Da de gikk over jordene ved kongsgården - der hadde de nylig bredd gjødsel, - bukket han seg og tok opp en utgått skosåle.
"Nei, nei, gutter, jeg fant, jeg fant!" sa han.
"Bare du fant litt vett til du kom fram!" sa de to. "Hva var det nå du fant igjen da?"
"En utgått skosåle," svarte han.
"Isj da! Det var noe å ta opp også! Kast 'n! Hva gjør du med den?" sa brødrene.
"Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så jeg fører vel den, skal jeg vinne prinsessen og halve riket," sa Askeladden.
"Ja, du ser ut til det du!" sa de to.
Så la de inn til kongsdatteren. Først den eldste.
"God dag," sa han.
"God dag igjen," svarte hun og vridde på seg.
"Det er fælt varmt her," sa han.
"Det er varmere i glohaugen," svarte prinsessen; der lå sviejernet ferdig og ventet. Da han så det, gikk det i stå for ham med én gang, og så var det ute med ham.
Det gikk ikke likere med den mellomste.
"God dag," sa han.
"God dag igjen," sa hun og vrikket på seg.
"Det er fælt så hett her," sa han.
"Det er hetere i glohaugen," svarte hun. Dermed så mistet han også mål og mæle, - og så var det fram med jernet igjen.
Så kom Askeladden.
"God dag," sa han.
"God dag igjen," svarte hun og vrikket og vridde på seg.
"Det var da godt og varmt her," sa Askeladden.
"Det er varmere i glohaugen," svarte hun; hun ble ikke blidere for det den tredje kom.
"Det var råd å få stekt skjæra mi her da?" spurte han.
"Jeg er redd hun sprekker," sa kongsdatteren.
"Å det har ingen nød, jeg slår omkring denne vidjespenningen," svarte gutten.
"Den er for rom," sa hun.
"Jeg driver i en blei," sa gutten, og tok fram bleien.
"Fettet renner av henne," sa kongsdatteren.
"Jeg holder under dette," svarte gutten, han viste fram skålbrottet.
"Du er så kroket i ord du," sa prinsessen.
"Nei, jeg er ikke kroket, men dette er kroket," svarte gutten, og tok opp det ene bukkehornet.
"Nei! nå har jeg aldri sett maken!" ropte prinsessen.
"Her ser du maken," sa gutten, og tok opp det andre.
"Jeg mener du er utgått for å målbinde meg, du?" sa hun.
"Nei, jeg er ikke utgått, men den er utgått den," svarte gutten, og dro fram skosålen.
Så var prinsessen målbundet.
"Nå er du min," sa Askeladden, og så fikk han henne og halve landet og riket attpå.

Reven som gjeter

Det var engang en kone som skulle ut og leie gjeter. Så møtte hun en bjørn.
"Hvor skal du hen?" sa bjørnen.
"Å, jeg skal ut og leie meg gjeter," sa konen.
"Vil du ikke ha meg til gjeter?" spurte bjørnen.
"Jo, bare du kan lokke, så -" sa konen.
"Hø-i!" sa bjørnen.
"Nei, deg vil jeg ikke ha," sa konen da hun hørte det, og gikk sin vei.
Da hun hadde gått et stykke, møtte hun en ulv.
"Hvor skal du hen?" sa ulven.
"Jeg skal ut og leie meg gjeter," svarte konen.
"Vil du ikke ha meg til gjeter?" spurte ulven.
"Ja, kan du lokke, så -" sa konen.
"Uh-uh!" sa ulven.
"Nei, deg vil jeg ikke ha," sa konen.
Da hun hadde gått et stykke til, så møtte hun en rev.
"Hvor skal du hen?" sa reven.
"Å, jeg skal ut og leie meg gjeter," sa konen.
"Vil du ikke ha meg til gjeter?" spurte reven.
"Jo, bare du kan lokke, så -" sa konen.
"Dill-dall-holom!" sa reven, så grant og fint.
"Ja, deg vil jeg ha til gjeter," sa konen og så satte hun reven til ågjete buskapen sin.
Første dagen reven gjette, åt han opp alle geitene til konen; den andre dagen gjorde han ende på alle sauene hennes, og tredje dagen åt han opp alle kuene.
Da han så kom hjem om kvelden, spurte konen hvor han hadde gjort av buskapen hennes.
"Skallen er i åa og kroppen i holtet," sa reven.
Hun sto nettopp og kjernet; men hun syntes da hun likevel måtte se etter, og mens hun var borte, smatt reven ned i kjernen og åt opp fløten. Da så konen kom hjem igjen og fikk se det, ble hun så sint at hun tok det vesle fløtegrannet som var igjen, og slo det etter reven, så han fikk en skvett på enden av halen. Derav kommet det at reven har hvit haletipp.

Smørbukk

Det var engang en kjerring som satt og bakte. Hun hadde en liten gutt, han var så tykk og fet og ville så gjerne ha god mat, og derfor kalte hun ham Smørbukk; og så hadde hun en hund de kalte Gulltann. Rett som det var, satte hunden i å gjø.
"Spring ut, du Smørbukken min," sa kjerringa, "og se etter hvem det er Gulltann gjør på."
Så sprang gutten ut, og kom inn igjen og sa: "Å Gud bære meg, det kommer en stor, lang haugkjerring, med hodet under armen og en sekk på ryggen."
"Spring under bakstefjøla og gjem deg," sa mor hans.
Så kom det store trollet inn.
"God dag!" sa hun.
"Gud signe!" sa mor til Smørbukk.
"Er ikke han Smørbukk hjemme i dag?" spurte trollet.
"Nei, han er i skogen med far sin og veider ryper," svarte moren.
"Det var troll det da!" sa haugkjerringa; "jeg har slik en fin liten sølvkniv jeg ville gitt 'n."
"Pip, pip, her er jeg!" sa Smørbukk under bakstefjøla, og kom fram.
"Jeg er så gammal og stiv i ryggen," sa trollet. "Du får smette ned i sekken og ta 'n opp sjøl."
Da Smørbukk vel var kommet nedi, slengte trollet sekken på ryggen og la på dør. Men da de hadde kommet et stykke på veien, ble trollet trett og spurte: "Hvor langt er det bort å sove?"
"En halv fjerding," svarte Smørbukk.
Så satte trollet sekken fra seg ved veien og reiste bortigjennom småskogen for seg selv og la seg til å sove. Imens passet Smørbukk seg, tok kniven sin, sprettet hull på sekken og smatt ut, la så en stor tyrirot isteden, og strøk hjem til mor sin. Da trollet kom hjem og fikk se hva hun hadde i sekken, ble hun fælt sint.
Dagen etter satt kjerringa og bakte igjen. Rett som det var, tok hunden til å gjø. "Spring ut, du Smørbukken min," sa hun, "og se etter hva det er Gulltann gjør på."
"Å nei, å nei, det stygge beistet da!" sa Smørbukk; "nå kommer hun igjen, med hodet under armen og en stor sekk på ryggen."
"Spring under bakstefjøla og gjem deg," sa mor hans.
"God dag!" sa trollet; "er han Smørbukk hjemme i dag?"
"Neimen er han ikke," sa moren, "han er på skogen med far sin og veider ryper."
"Det var troll det!" sa haugkjerringa, "for jeg har en vakker liten sølvgaffel jeg ville gitt 'n."
"Pip, pip, her er jeg!" sa Smørbukk og kom fram.
"Jeg er så stiv i ryggen," sa trollet, "du får smette ned i sekken og ta 'n sjøl." Da Smørbukk vel var kommet i sekken, slengte trollet den på ryggen og la av gårde.
Da de hadde kommet et godt stykke på veien, ble hun trett og spurte: "Hvor langt er det bort å sove?"
"En halv mil," svarte Smørbukk.
Så satte trollet ned sekken ved veien og gikk opp igjennom skogen og la seg til å sove. Mens trollet gjorde det, fikk Smørbukk hull på sekken, og da han var kommet ut, la han en stor stein i sekken. Da haugkjerringa kom hjem, gjorde hun opp varme på peisen, satte over en diger kjele og skulle til å koke Smørbukk. Men da hun tok sekken og trodde hun skulle slippe Smørbukk oppi, falt steinen ut og slo hull i bunnen på kjelen, så vannet rant ut og slokket varmen. Da ble trollet sint og sa: "Om han nå gjør seg aldri så tung, skal jeg lure 'n likevel, jeg."
Tredje gangen gikk det akkurat like ens; Gulltann satte i å gjø, og så sa moren til Smørbukk: "Spring ut, du Smørbukken min, og se etter hvem det er Gulltann gjør på."
Så sprang Smørbukk ut, og kom inn igjen og sa: "Å, jeje meg! Det er trollet som kommer igjen med hodet under armen og en sekk på ryggen."
"Spring under bakstefjøla og gjem deg," sa mor hans.
"God dag!" sa trollet og steg inn igjennom døren; "er han Smørbukk hjemme i dag?"
"Neimen er han ikke," sa moren, "han er ute i skogen med far sin og veider ryper."
"Det var troll det da!" sa haugkjerringa, "for jeg har slik en vakker liten sølvskje jeg ville gitt 'n."
"Pip, pip, her er jeg!" sa Smørbukk, og kom fram under bakstefjøla.
"Jeg er så stiv i ryggen," sa haugkjerringa, "du får smette ned i sekken og ta den sjøl."
Da Smørbukk vel var kommet nedi, slengte trollet sekken på ryggen og la av gårde. Denne gangen reiste hun ikke bort for seg selv og la seg til åsove, men hun strøk like hjem med Smørbukk i sekken, og da de kom fram, var det en søndag.
Så sa trollet til datter sin: "Nå får du ta han Smørbukk og slakte 'n og koke sodd på 'n til jeg kommer att; for nå reiser jeg til kjerka og ber til gjestebuds."
Da sjølfolkene hadde reist, skulle datteren ta Smørbukk og slakte ham; men så visste hun ikke riktig hvordan hun skulle gjøre det.
"Bi, så skal jeg vise deg hvordan du skal bære deg at, jeg," sa Smørbukk; "legg hodet ditt på krakken, skal du se."
Hun gjorde så, hun stakkar, og Smørbukk tok øksen og hakket hodet av henne, som det skulle være en kylling. Så la han hodet i sengen og skrotten i gryten, og kokte sodd på trolldatteren, og da han hadde gjort det, krabbet han opp over døren og dro med seg tyriroten og steinen, og la den ene over døren og den andre opp på peispipen til trollet.
Da folkene kom hjem fra kirken og så hodet i sengen, tenkte de at datteren lå og sov; men så skulle de bort og smake på soddet.
"Smaker godt, Smørbukksodd!" sa kjerringa.
"Smaker godt, dattersodd!" sa Smørbukk. Men det lydde de ikke etter.
Så tok haugtrollet skjeen og skulle til å smake.
"Smaker godt, Smørbukksodd!" sa han.
"Smaker godt, dattersodd!" sa Smørbukk på peispipen.
Så tok de til å undres på hvem det var som snakket, og ville ut og se etter. Men da de kom i døren, kastet Smørbukk tyriroten og steinen i hodet på dem og slo dem i hjel. Så tok han alt det gull og sølv som i huset var, og da ble han vel rik, kan hende; og så reiste han hjem til mor sin.

Veslefrikk med fela

Det var engang en husmann som hadde en eneste sønn, og denne gutten var skrøpelig og hadde måtelig helse, så han ikke orket å gå på arbeid. Han hette Frikk, og litenvoren var han også, så kalte de ham Veslefrikk.
Hjemme var det lite både å bite og brekke, så gikk far hans ut på bygda og ville feste ham bort til gjeter eller visergutt. Men det var ingen som ville ha gutten hans før han kom til lensmannen; han skulle ta ham, for han hadde nylig jaget visergutten sin, og det var ingen som ville til ham, for han hadde ord for å være en skarv. Det var bedre noe enn ikke noe, tenkte husmannen, maten fikk han da, for hos lensmannen skulle han tjene for kosten; og lønn og klær ble det ikke talt om. Men da gutten hadde vært der i tre år, ville han reise, og da ga lensmannen ham hele lønnen med én gang. Han skulle ha én skilling for året; mindre kunne det ikke være, sa lensmannen; så fikk han tre skilling i alt.
Veslefrikk syntes nok det var store penger, for han hadde aldri eid så mye; men han spurte om han ikke skulle ha noe mer.
"Du har fått mer enn du skal ha," sa lensmannen.
"Skal jeg ikke ha noe til klær da?" sa Veslefrikk. "Det jeg hadde da jeg kom hit, har jeg slitt av meg, og jeg har ikke fått noe igjen," og nå var han så fillete at fillene hang og slang om ham, sa han.
"Når du har fått det vi er forlikt om, og tre skilling attpå, så har jeg ikke mere med deg," sa lensmannen. Men han skulle da få lov til å gå ut i kjøkkenet og få litt mat i nisteskreppen sin, og så gikk han på byveien og skulle kjøpe klær. Han var både lystig og glad, for han hadde aldri sett en skilling før, og rett som det var, så kjente han etter om han hadde dem alle tre.
Da han hadde gått langt og lenger enn langt, var han kommet inn i en trang dal med høye fjell på alle kanter, så han ikke syntes det var noen vei til å komme fram; han tok til å undres på hva som kunne være på hin siden av disse fjellene, og hvordan han skulle komme over.
Men han måtte opp, og så la han i vei; han orket lite og måtte hvile stundomtil, og da regnet han etter hvor mange penger han hadde. Da han kom opp på det høyeste, var det ikke annet enn en stor mosefly; der satte han seg og skulle se om han hadde skillingene sine igjen, og før han visste av det, kom det til ham en fattigmann, og han var så stor og lang at gutten satte i å skrike, da han riktig fikk se hvor stor og lang han var.
"Vær ikke redd du," sa fattigmannen, "jeg gjør deg ikke noe, jeg ber bare om en skilling i Guds navn!"
"Bære meg," sa gutten, "jeg har bare tre skilling, og dem skulle jeg til byen og kjøpe klær for," sa han.
"Det er verre for meg enn for deg," sa fattigmannen; "jeg har ingen skilling, og jeg er enda mer fillete enn du."
"Ja, så får du få den da," sa gutten.
Da han hadde gått en stund, ble han trett og satte seg til å hvile igjen. Da han så opp, så var det en fattigmann der igjen, men han var enda større og styggere enn den første, og da gutten riktig fikk se hvor stygg og lang han var, så satte han i å skrike.
"Vær ikke redd for meg, jeg gjør deg ikke noe, jeg ber bare om en skilling i Guds navn," sa fattigmannen.
"Bære meg så sant," sa gutten; "jeg har bare to skilling, og dem skal jeg til byen og kjøpe klær for, hadde jeg møtt deg før, så -."
"Det er verre for meg enn for deg," sa fattigmannen; "jeg har ingen skilling og større kropp og mindre klær."
"Ja, så får du få den da," sa gutten.
Så gikk han en stund igjen til han ble trett, og så satte han seg og hvilte, og da han vel hadde satt seg, kom det til ham en fattigmann igjen; men han var så stor og stygg og lang, at gutten så oppetter og oppetter til han så like til himmels, og da han riktig fikk se hvor stygg og fillete han var, satte han i å skrike.
"Vær ikke redd for meg du, gutten min," sa mannen; "jeg gjør deg ikke noe, for jeg er bare en fattigmann som ber om en skilling i Guds navn."
"Bære meg, så sant," sa Veslefrikk, "jeg har bare én skilling igjen, og den skal jeg til byen og kjøpe klær for; hadde jeg møtt deg før, så -."
"Ja, jeg har ingen skilling jeg, og større kropp og mindre klær, så det er verre for meg enn for deg," sa fattigmannen.
Så fikk han få skillingen da, sa Veslefrikk, det var ingen råd for det; for så hadde hver sin og han hadde ingen.
"Ja, siden du har slikt et godt hjertelag at du har gitt bort alt det du åtte," sa fattigmannen, "så skal jeg gi deg et ønske for hver skilling." -det var den samme fattigmannen som hadde fått dem alle tre; han hadde bare skapt seg om for hver gang, så gutten ikke kunne kjenne ham igjen.
"Jeg har støtt hatt slik hug til å høre fela låte, og se at folk var så lystige og glade at de danset," sa gutten, "så - får jeg ønske det jeg vil, så vil jeg ønske meg en fele, som er slik at alt som har liv, må danse etter den," sa han.
Det skulle han få, men det var et skrøpelig ønske, sa fattigmannen; "du får ønske bedre for de andre skillingene."
"Jeg har støtt hatt slik hug til å jakte og skyte," sa Veslefrikk, "så får jeg ønske det jeg vil, så vil jeg ønske en børse, som er slik at jeg treffer alt jeg sikter etter, om det er aldri så langt borte."
Det skulle han få, men det var et skrøpelig ønske, sa fattigmannen; "du får ønske bedre for den siste skillingen."
"Jeg har støtt hatt hug til å være i lag med folk som var snille og godhjertet," sa Veslefrikk, "så fikk jeg det som jeg ønsker, ville jeg ha det så, at ingen kan nekte meg det første jeg ber om."
"Det ønsket var ikke så skrøpelig," sa fattigmannen, og så strøk han inn mellom haugene og ble borte, og gutten la seg til å sove, og neste dagen kom han ned av fjellet med fela og børsa si.
Først gikk han til landhandleren og ba om klær, og på en bondegård ba han om en hest, og på en annen ba han om slede, og ensteds ba han om finnmut, og det var ikke nei å få for ham; om det var aldri så store knipere, måtte de gi ham det han ba om. Til sist reiste han gjennom bygda som en staselig storkar og hadde både hest og slede.
Da han hadde reiste et stykke, møtte han lensmannen som han hadde tjent hos.
"God dag, husbond," sa Veslefrikk med fela, han stanset og hilste.
"God dag," sa lensmannen; "har jeg vært din husbond?" spurte han.
"Ja, kommer du ikke i hug det, at jeg tjente hos deg i tre år for tre skilling?" sa Veslefrikk.
"Du verden, så du har kommet deg i en hast da," sa lensmannen. "Hvordan har det gått til, at du er blitt slik en storkar?"
"Å, det var nå så det," sa veslen.
"Er du så vellystig at du farer med fele også?" sa lensmannen.
"Ja, jeg har støtt hatt hug til å få folk til å danse," sa gutten; "men det gjeveste jeg har, er denne børsa her," sa han; "for det faller mest alt det jeg peker på den med, om det er aldri så langt borte. Ser du den skjæra som sitter i grana der borte?" sa Veslefrikk. "Hva setter du, at jeg kniper den her vi står?" sa han.
Det ville lensmannen gjerne, om det skulle være, sette hest og gård og hundre daler på at han ikke var god for; men han skulle da sette alle de pengene han hadde på seg, og hente den skulle han, når den falt; for han trodde aldri det var råd å rekke så langt med noen børse. Men med det samme det smalt, falt skjæra ned i et stort klungerkjerr, og lensmannen strøk bort oppi kjerret etter den, og tok den opp og ga den til gutten. I det samme la Veslefrikk til å stryke på fela, og lensmannen til å danse så tornene slet i ham; og gutten spilte og lensmannen danset og gråt og ba for seg, til fillene føk av ham og han nesten ikke hadde en tråd på seg.
"Ja, nå tenker jeg du er så fillete som jeg var da jeg reiste av tjenesten hos deg," sa gutten, "så nå får du slippe med det;" men først måtte lensmannen gi ham det han hadde veddet på at han ikke skulle treffe skjæra.
Da gutten kom til byen, tok han inn på et vertshus. Han spilte, og de som kom dit danset, og han levde både lystig og vel; det var ingen sorg for ham, for ingen kunne si nei til det første han ba om.
Men som de var i beste leken, kom vekterne og skulle dra gutten på rådstuen, for lensmannen hadde klaget over ham, og sagt at han hadde overfalt ham og plyndret ham og nesten tatt livet av ham, og nå skulle han henges; det var ikke å be for. Men Veslefrikk hadde råd for all uråd han, og det var fela. Han tok til å spille på den, så måtte vekterne danse til de lå der og gapte. Så sendte de soldater og vakt i veien. Men det gikk ikke bedre enn med vekterne; da Veslefrikk fikk fram fela, måtte de til ådanse, så lenge han orket å få den til å låte; men de var klar lenge før.
Til sist så lurte de seg på ham og tok ham mens han sov om natten, og da de hadde fått ham, ble han dømt til å henges straks, og det bar avsted til galgen med det samme. Det stimlet sammen en mengde folk som skulle se dette vidunderet, og lensmannen var også med, og han var så sjeleglad for han skulle få rett for pengene og skinnet sitt og få se at de hengte ham.
Men det gikk ikke fort; for Veslefrikk var skrøpelig til å gå, og skrøpeligere gjorde han seg; fela og børsa dro han med seg også, det var ingen god for å få fra ham dem; og da han kom til galgen og skulle klyve opp på stigen, hvilte han for hvert trin. På det øverste satte han seg, og spurte om de kunne nekte ham et ønske, om han ikke kunne få lov til én ting: han hadde slik lyst til å låte en låt og leike en leik på fela før de hengte ham. - Nei, det var både synd og skam å nekte ham det, sa de; det var ikke nei til det han ba om. Men lensmannen ba for Guds skyld, at de ikke skulle la ham få lov til å klunke på en streng, ellers var det ute med dem alle sammen; skulle gutten ha lov til å spille, måtte de binde ham til den bjerka som sto der. Veslefrikk var ikke sen om å få fela til å låte, og alle som var der, til å danse, både de som gikk på to og de som gikk på fire, både prost og prest, skriver og fut, og lensmann og mestermann og bikkjer og svin. De danset og lo og skrek om hverandre; somme danset til de lå som døde; noen danset til de datt i svime. Galt gikk det med dem alle; men verst gikk det med lensmannen, for han sto gjuret til bjerka og danset og skurte store stykker av ryggen sin på den. Det var ikke noen som tenkte på å gjøre noe med Veslefrikk, og han fikk gå med børsa og fela si som han ville, og han levde vel alle sine dager, for det var ingen som kunne si nei til det første han ba om.

[Katten]

Kjempe bra!Skal leses))

[Dream]

Gutten som gjorde seg til løve, falk og maur

Det var en gang en mann som hadde en eneste sønn; men han levde i armod og usseldom, og da han lå på det siste, sa han til sønnen at han ikke eide annet enn et sverd, et strieplagg, og noen brødsmuler, og det skulle han få til arv. Da mannen var død, ville gutten ut i verden og friste lykken; så bandt han sverdet om seg og tok brødsmulene og la i strieplagget til niste; for de bodde oppe i en skogli, langt fra folk. På veien måtte han over et fjell. Da han var kommet så høyt at han kunne se ut over vidda, fikk han se en løve, en falk og en maur, som sto og trettet omkring en død hest. Gutten ble ille ved da han så løven; men den ropte på ham, og sa at han skulle komme og skille tretten imellom dem, og skifte hesten slik at hver fikk det han burde ha.
Gutten tok sverdet og skiftet hesten så godt han kunne; løven ga han skrovet og største parten; falken fikk noe av innmaten og noe annet småtteri; men mauren fikk hodet. Da han hadde gjort det, sa han: "Nå synes jeg det er rett delt. Løven skal ha det meste, for han er størst og sterkest; falken skal ha det beste, for han er fin og fysen; mauren skal ha skolten, for han kryper i kroker og kriker."
Ja, den delingen var de vel nøyd med alle sammen, og så spurte de hva han skulle ha for det han hadde skiftet så vel imellom dem. "Har jeg gjort dere en tjeneste, og De er nøyd med det, så er jeg velnøyd," sa han; "men betaling skal jeg ikke ha." Jo, det skulle han ha, sa de. "Vil du ikke ha annet," sa løven, "så skal du få tre ønsker." Men gutten visste ikke hva han skulle ønske seg. Så spurte løven om han ikke ville ønske at han kunne skape seg om til en løve, og de to andre spurte om han ikke ville skape seg om til falk og til maur. Det syntes han kunne være både godt og vel, og så ønsket han seg det.
Han kastet sverdet og strieplagget, skapte seg om til falk og la til åfly. Så fløy han til han kom over et stort vann; men da han kom utpå, ble han så trett og så sårvinget at han kunne ikke fly lenger, og da han så et brattberg som sto opp av vannet, satte han seg på det og hvilte seg; han syntes det var et underlig berg, og gikk omkring på det en stund.
Men da han hadde hvilt ut, skapte han seg til en falk igjen og fløy avsted, til han kom til kongsgården; der satte han seg i et tre utenfor vinduene til kongsdatteren. Da hun så fuglen, fikk hun lyst til å fange den. Hun lokket den til seg, og da falken var kommet innenfor, sto hun ferdig, og - husj - slo kongsdatteren vinduet igjen, tok fuglen og satte den i et bur.
Om natten gjorde gutten seg til maur og krøp ut av buret, og så skapte han seg til den han var, og gikk bort og satte seg hos kongsdatteren. Da ble hun så redd at hun ga seg til å skrike, så kongen våknet og kom inn og spurte hva som var på ferde.
"Det er noen her!" skrek kongsdatteren. I det samme var gutten maur, krøp inn i buret og gjorde seg til falk igjen. Kongen kunne ikke se noen som var å bli redd for; så sa han til kongsdatteren at det måtte være maren som trykket henne. Men ikke før var han vel ute av døren, så var det det samme igjen. Gutten krøp ut av buret som en maur, ble så til den han var, og satte seg hos kongsdatteren.
Hun skrek høyt, og kongen kom og skulle se hva som var på ferde igjen.
"Det er noen her!" skrek kongsdatteren. Men gutten smatt inn i buret igjen, og satt der som en falk. Kongen så og lette både høyt og lavt, og da han ikke så noe, ble han sint for han ikke kunne få nattero, og sa det var noe tøv hun fór med; "skriker du slik én gang til," sa han, "så skal du bli var det at kongen er far din."
Men kongen var ikke mer enn vel ute av døren, før gutten var hos kongsdatteren igjen. Den gangen skrek hun ikke, enda hun var så redd at hun ikke visste hvor hun skulle gjøre av seg.
Så spurte gutten hva det var hun var så redd for.
Jo, hun var lovt bort til en haugebasse, sa hun, og første gangen hun kom under bar himmel, skulle han komme og ta henne, og da gutten kom, trodde hun det var haugebassen; hver torsdagsmorgen kom det bud fra haugebassen, og det budet var en drage, som kongen måtte gi ni velgjødde svin hver gang den kom, og derfor hadde han satt ut at den som kunne fri ham for dragen, skulle få kongsdatteren og halve riket.
Det sa gutten han skulle gjøre, og da det ble lyst om morgenen, gikk kongsdatteren til kongen, og sa at det var én inne som ville fri ham for dragen og svineskatten. Da kongen hørte det, ble han glad, for dragen hadde ett opp så mange svin at det snart ikke var flere igjen i hele kongeriket. Den dagen var det nettopp en torsdagsmorgen, og dermed så strøk gutten dit dragen pleide komme og ta imot svinene, og husbondkaren i kongsgården viste veien for ham.
Ja, dragen kom også, og han hadde ni hoder, og var så arg og sint at det fraste ild og luer da han ikke så svinematen sin, og røk på gutten som han ville ete ham levende. Men husj - gjorde gutten seg til løve, og sloss med dragen og rev av ham det ene hodet etter det andre. Dragen var sterk han også, og han spydde ild og eiter. Men da det led på, hadde han ikke mer enn ett hode igjen; det var det seigeste; til sist fikk gutten revet av det og, og så var det ute med dragen. Så gikk han til kongen, og det ble stor glede over hele kongsgården, og gutten skulle ha kongsdatteren.
Men så var det en gang de gikk i hagen, da kom selve haugebassen farende, tok kongsdatteren og fór bort igjennom luften med henne. Gutten ville etter med det samme; men kongen sa han ikke skulle gjøre det, for han hadde ikke noen annen igjen, nå da han hadde mistet datteren. Men det hjalp hverken bønn eller bud. Gutten gjorde seg til falk og fór av gårde. Men da han ikke så dem, kom han i hug det underlige brattberget han hadde hvilt på første gangen han fløy ut. Han slapp seg ned og satte seg der, skapte seg til maur og krøp ned igjennom en sprekk i berget. Da han hadde krøpet en stund, kom han til en dør som var gjenlåst. Men han visste råd til å komme inn, han krøp inn igjennom nøkkelhullet; der satt en fremmed kongsdatter og lysket en haugebasse med tre hoder.
"Jeg har nok gått riktig!" tenkte gutten ved seg selv, for han hadde hørt kongen hadde mistet to døtre før, som trollene hadde tatt. "Kanskje jeg finner den andre også," sa han ved seg selv og krøp inn igjennom nøkkelhullet på en dør til. Der satt en annen fremmed kongsdatter og lysket en haugebasse, og han hadde seks hoder. Så krøp han igjennom et nøkkelhull til; der satt den yngste kongsdatteren og lysket en haugebasse med ni hoder. Han krøp opp på leggen hennes og kløp henne; så skjønte hun det var gutten som ville tale med henne, og så ba hun haugebassen om hun ikke fikk lov til å gå ut litt. Da hun kom ut, var gutten den han var igjen, og så sa han til henne at hun skulle spørre haugebassen om hun aldri skulle komme derifra og hjem til far sin. Så gjorde han seg til maur og satte seg på foten hennes, og så gikk kongsdatteren inn igjen og tok til å lyske haugebassen.
Da hun hadde holdt på med dette en stund, falt hun i tanker. "Du glemmer å lyske meg; hva er det du grunder på?" sa trollet.
"Å, jeg grunder på om jeg aldri skal komme herifra og hjem til min fars gård," sa kongsdatteren.
"Nei, det gjør du aldri," sa haugebassen; "ikke før noen finner det sandkornet som ligger under den niende tungen i det niende hodet på den dragen som far din skattet til. Men det finner ingen. For kommer det sandkornet over berget, så sprekker alle haugebassene, og berget blir til et forgylt slott, og vannet til engmarker."
Da gutten hørte det, krøp han ut igjennom alle nøkkelhullene og gjennom sprekken ut på berget; der gjorde han seg til falk, og fløy dit som dragen lå. Så lette han til han fant sandkornet, under den niende tungen i det niende hodet, og fløy avsted med det; men da han kom til vannet, ble han så trett, så trett, at han måtte dale ned og sette seg på en stein i stranden. Rett som han satt der, blundet han et øyeblikk, og imens falt sandkornet ut av nebbet hans og ned mellom strandsanden. Så lette han i tre dager, før han fant det igjen. Men da han hadde funnet det, fløy han bent til brattberget med det og slapp det ned igjennom sprekken. Da sprakk alle haugebassene; berget revnet, og det sto et forgylt slott der, som var det gildeste slott i hele verden, vannet var de vakreste åkrer og grønneste enger noen ville se. Så reiste de til kongsgården og der ble det vel glede og herlighet. Gutten og den yngste kongsdatteren skulle ha hverandre, og de turte bryllup over hele kongeriket i syv samfulle uker. Og fór ikke de vel, så gi du nå må fare enda bedre!

Gutten med øldunken

Det var en gang en gutt som hadde tjent lenge hos en mann nordenfjells. Denne mannen var en mester til å brygge øl; det var så urimelig godt at det ikke fantes maken til det. Da gutten skulle reise derifra, og mannen skulle betale ham lønnen han hadde tjent, ville han ikke ha annet enn en dunk av juleølet. Ja, den fikk han og gikk av gårde med, og han bar den både langt og lenge, men dess lenger han bar på øldunken, dess tyngre ble den, og så tok han til å se seg omkring, om det kom noen han kunne drikke med, så ølet kunne minke og dunken letne.

Langt om lenge traff han en gammel mann med et stort skjegg.
"God dag," sa mannen.
"God dag igjen," sa gutten.
"Hvor skal du hen?" sa mannen.
"Jeg leter etter noen å drikke med, så jeg kan få lettet på dunken min," sa gutten.
"Kan du ikke likså godt drikke med meg, som med en annen?" sa mannen; "jeg har faret både vidt og langt, så jeg er både trett og tørst."
"Jo, kan jeg så," sa gutten; "men hvor kommer du ifra, og hva er du for en mann, da?" sa han.
"Jeg er Vårherre, og jeg kommer fra himmerike, jeg," sa mannen.
"Deg vil jeg ikke drikke med," sa gutten; "for du gjør så stor forskjell på folk her i verden og skifter retten så ulikt, så noen blir så rike og noen så ringe; nei deg vil jeg ikke drikke med," sa han, og labbet avsted med dunken sin.
Da han hadde gått et stykke til, ble dunken så tung igjen, så han syntes ikke han orket å bære den lenger, med mindre det kom noen han kunne drikke med, så ølet kunne minke i dunken. Jo, så traff han en stygg, skranglet mann, som kom fykende så fort.
"God dag," sa mannen.
"God dag igjen," sa gutten.
"Hvor skal du hen?" sa mannen.
"Å, jeg leter etter noen å drikke med, så jeg kan få lettet på dunken min," sa gutten.
"Kan du ikke likså godt drikke med meg som med en annen?" sa mannen. "Jeg har faret både vidt og langt, og en øltår kunne gjøre godt i en gammel skrott," sa han.
"Jo, kan jeg så," sa gutten; "men hva er du for en, og hvor kommer du ifra?" spurte han.
"Jeg? Jeg er kjent nok, jeg er Fanden og kommer fra helvete, jeg," sa mannen.
"Nei," sa gutten; "du bare piner og plager folk, og der det er noen ulykke på ferde, der sier de støtt det er din skyld; nei, deg vil jeg ikke drikke med," sa gutten.
Så gikk han langt og lenger enn langt igjen med øldunken sin, til han syntes den ble så tung at han ikke orket å bære den lenger. Han tok til åse seg omkring igjen, om det ikke kom noen han kunne drikke med, så dunken kunne letne. Jo, langt om lenge så kom det en mann igjen, og han var så tørr og skranglet at det var et rent guds under at han hang i hop.
"God dag," sa mannen.
"God dag igjen," sa gutten.
"Hvor skal du hen?" spurte mannen.
"Jeg skulle se om jeg kunne finne én å drikke med, så dunken min kunne letne litt, den blir så tung å bære," sa gutten.
"Kan du ikke drikke med meg, likså godt som med en annen?" sa mannen.
"Jo, kan så," sa gutten. "Hva er du for en, du da?" sa han.
"De kaller meg for Døden," sa mannen.
"Deg vil jeg drikke med," sa gutten, og la ned kaggen og ga seg til åtappe øl i skålen. "Du er en fagnamann, for du gjør alle like, både fattige og rike."
Så drakk han ham til, og Døden syntes det var et herlig drikke, og da gutten unte ham vel, drakk de til skiftes, så ølet minket og kaggen letnet.
Til sist sa Døden: "Jeg har aldri kjent drikk som smakte bedre og gjorde meg så godt som det ølet du har skjenket meg, jeg syntes jeg ble som nyfødt innvendes, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre deg til takk for det." Men da han hadde tenkt seg om en stund, så sa han at kaggen aldri skulle bli tom, hvor mye de drakk av den, og ølet som var på den, skulle bli til helsebot, så gutten kunne gjøre syke friske igjen, bedre enn noen doktor. Og så sa han at når han kom inn til en syk, da skulle Døden støtt være der og syne seg for ham, og det skulle han ha til sikkert merke, at når Døden satt ved føttene, så kunne han frelse den syke med en helsedrikk av kaggen, men satt han ved hodegjerdet, så gaves der hverken hjelperåd eller helsebot for døden.
Gutten var snart navnspurt, så han ble hentet vidt og bredt, og han hjalp mangfoldige til helse igjen, som det ikke hadde vært hjelp for. Når han kom inn og så hvor Døden satt hos den syke, spådde han enten liv eller død, og støtt var han sannspådd. Han ble både en rik mann og en mektig mann, og til sist ble han hentet til en kongsdatter langt borte i landene. Hun var så farlig syk at ingen doktor trodde seg til å hjelpe henne mer, og så lovte de ham alt han kunne ønske og forlange, om han kunne frelse henne. Da han kom inn til kongsdatteren, satt Døden ved hodegjerdet, men han satt og blundet og nikket, og mens han satt slik, kjente hun seg bedre. "Her gjelder det liv eller død," sa dokteren, "og det er vel ingen frelse, om jeg ser rett," sa han. Men de sa han måtte frelse henne, om det så skulle koste land og rike. Så så han på Døden, og mens han satt der og blundet igjen, vinket han til tjenerne at de skulle snu sengen i en hast, så Døden ble sittende ved føttene, og i det samme det var gjort, ga han henne helsedrikken, så var hun frelst.
"Nå svek du meg," sa Døden, "og nå er det kvitt mellom oss."
"Jeg var nødt til det, om jeg skulle vinne land og rike," sa gutten.
"Det skal ikke hjelpe deg stort," sa Døden; "din tid er ute, for nå hører du meg til."
"Ja, skal det så være, så la det så være," sa gutten; "men du lar meg vel få lov til å lese ut Herrens bønn først," sa han.
Ja, det skulle han få lov til, men han passet seg vel for å lese Herrens bønn; alt annet leste han, men Fadervår kom aldri på hans tunge, og til sist mente han han hadde snytt Døden for alvor. Men da Døden syntes det drygde for lenge, så gikk han dit en natt og hengte opp en stor tavle med Fadervår på, over sengen til gutten. Da han våknet, tok han til å lese på den, og samlet seg ikke riktig før han kom til amen; men da var det for sent.

[Krum-Bum-Bes]

Спасибо. Будет время, обязательно почитаю. А пока схороню.

[Katten]

Мне нравится вот эта короткая сказка,короткая,но поучительнаяСказка-ложь,да в ней намек))
Hanen og høna
Høna: "Du lovar meg sko, år for år, år for år, og eg får ingen sko."
Hanen: "Du skal nok få sko!"
Høna: "Eg verp egg, og eg gjer godt, og enda må eg gå her berrføtt!"
Hanen: "Så ta egga dine og reis til byen og kjøp deg sko, og gå ikkje lenger berrføtt!"
---------------------------------------------------------------------------------
Stabbursnøkkelen i rokkehovudet

Det var ein gong ein rik gardgut som skulle ut og fri. Han hadde fått nyss om ei jente som var både vakker og ven, gjæv til å stelle og svær til å koke. Dit gjekk han, for slik ei var det han ville ha. Dei skjøna jo nok, folket på garden, kva for ærend han kom i, så dei bad han setje seg inn på benken og prata med han så som skikk var, og til det baud dei han ein skjenk til å vente på mens dei fekk laga til mat. Dei gjekk frå og til så friaren fekk tid til å sjå seg om i stua. Borte i ein krok såg han det stod ein rokk, og rokkehovudet var fullt av lin.
"Kven er det som spinn på den rokken?" spurde guten.
"Å, det skulle no vere dotter vår det," sa kjerringa i stua.
"Det var ovleg til linlag," sa guten; "ho bruker vel meir enn eitt døgn til å spinne av det?" sa han.
"Var det likt det," sa kjerringa, "ho gjer det godt på eitt, og kanskje på mindre enn det."
Det var meir enn han hadde høyrt og spurt at nokon kunne spinne på så kort tid, meinte guten.
Men som dei skulle berre fram maten, gjekk dei ut alle saman, og han blei att i stua aleine. Så fekk han sjå det låg ein stor gammal nøkkel i vindaugskarmen. Den tok han og stakk inn i rokkehovudet og vippa den godt inn i linet. Så åt dei og drakk og var vel forlikte, og då han syntest han hadde vore der lenge nok, sa han takk for seg og gjekk sin veg. Dei bad han kome att snart, og det lovde han også; men han sa ikkje korfor han hadde gjesta dei, enda han syntest nokså godt om jenta.
Langt om lenge kom han igjen til gards; då tok dei enda betre imot han enn første gongen. Men som dei hadde kome i prat, sa kjerringa:
"Nei, sist du var her du, så hende det noko forunderleg rart; stabbursnøkkelen vår blei så reint borte at vi aldri har kunna finne den att sia."
Guten gjekk berre bort til rokken, som stod der i kroken med linlaget like så stort som sist, og tok oppunder i rokkehovudet.
"Der er nøkkelen," sa han; "vinninga er nok ikkje stor på spinninga, når spinnedagen varer frå Mikkelsmess og til påske."
Så sa han takk for seg, og bar ikkje fram målemnet sin den gongen heller.

[vesle jente]

Katten

Hanen og høna

Norsk likestilling ))))))))))))))

[Katten]

Venner i liv og død
Det var ein gong to karar som var så gode venner at dei svor til kvarandre at dei skulle ikkje skiljast, verken i liv eller død. Den eine blei ikkje gammal før han døydde, og ei stund etter fridde den andre til ei gardmannsjente, fekk henne til kjæraste og skulle gifte seg.

Då dei bad til bryllaups, gjekk brudgommen til kyrkjegarden der vennen låg, banka på grava og ropte på han. Nei, han kom ikkje. Han banka att, og han ropte att; men det kom ingen. Tredje gongen banka han hardare, og ropte høgare at han skulle kome så han kunne få tale med han. Langt om lenge høyrde han det rusla, og endeleg kom daudingen opp av grava.
"Det var godt du kom no," sa brudgommen; "eg har stått her og banka og ropt på deg."
"Eg var langt vekk," sa daudingen "så eg høyrde det ikkje klart før siste gongen."
"Ja, ja, i dag skal eg stå brudgom," sa guten, "og du minnest vel vi talde om det før at vi skulle følgjast og kome i bryllaupet til kvarandre."
"Eg minnest det," sa daudingen, "men du får vente eit grann så eg får flitt og stelt meg litt; eg er ikkje budd på å kome i bryllaupsfølgje."

Guten hadde lita tid, for han skulle heim i gjestebodsgarden, og dei skulle snart i kyrkja; men så måtte dei gi tol litt og la den døde få eit rom for seg sjølv, som han bad om, så han kunne få flidd seg og kome i kyrkjepynt som dei andre, for han måtte vere med i kyrkja.
Ja, daudingen følgde både til kyrkja og frå kyrkja, men då det lei så langt ut i bryllaupet at dei hadde teke krona av bruda, ville han reise. For gammal kjennskap og gammalt vennskap ville brudgommen følgje han til grava att. Som dei gjekk til kyrkjegarden, spurde brudgommen om han hadde sett mangt merkeleg, eller slikt som kunne vere gildt å vite.
"Ja, det har eg," svara daudingen; "mangt og mykje har eg sett," sa han.
"Det skulle vere interessant å sjå," sa brudgommen; "eg kunne ha hug til å slå lag og få sjå det, eg og," sa han.
"Det kan du nok," sa daudingen; "men det kan kome til å vare ei stund om du blir borte."
Det fekk så vere, meinte brudgommen, og følgde med ned gjennom grava. Men før dei steig nedi, tok daudingen og flekka av ei grastorve av kyrkjegarden, og la på hovudet til guten. Det bar langt bort igjennom stummande mørke, kjerr og myrlende, til dei kom til ein stor, svær port. Den lét seg opp då daudingen rørde ved den; innafor tok det liksom til å lysne, i førsten kom måneskin, men dess lenger dei kom, dess lysare blei det. Langt om lenge kom dei fram ein stad der det var slike grøne bakkar med gildt, feitt gras, og der gjekk ein stor buskap som dreiv på og åt; men alt dei åt såg kyrne stygge og tomme og usle ut.
"Kva skal dette vere for noko?" sa guten som var brudgom, "at dei er så magre og ser så ille ut, enda dei et som dei hadde betaling for det?"
"Det er ei likning på dei som aldri kan få nok, om dei får og skrapar i hop aldri så mykje," sa den døde.
Så reiste dei langt og lenger enn langt, til nokre fjellbeite, der det ikkje var anna enn berre knausar og skarvefjell med ein og annan liten grasflekk iblant. Her gjekk det ein stor buskap med dyr som var så vakre og feite og blanke så det skein i dei.
"Kva?" sa brudgommen; "Desse som har så skrint beite og enda ser så godt ut, kva er det for noko?"
"Det er ei likning på dei som er velnøgde med det vesle dei har," sa daudingen.
Så gjekk dei langt og lenger enn langt att, til dei kom til eit stort vatn. Der var det så lyst og blankt at brudgommen ikkje tolte å sjå på det.
"No får du setje deg her du, til eg kjem att," sa daudingen; "No blir eg borte ei stund."
Dermed la han av stad, og brudgommen sette seg ned, og som han sat, rann søvnen på han, og det var som alt blei borte for han i ein trygg fast søvn.
Om ei stund kom daudingen att.
"Det var bra du blei sitjande så eg fann deg igjen her," sa han. Men då brudgommen skulle lette på seg, var han overgrodd med mose og buskar så han sat liksom i eit kvistebol. Då han hadde greidd av seg dette, reiste dei tilbake, og daudingen følgde han same vegen like til grava. Der skildest dei og sa farvel til kvarandre, og då brudgommen kom opp, gjekk han beint heim til bryllaupsgarden. Men då han kom fram dit han syntest det skulle vere, kunne han ikkje kjenne seg att. Han såg seg om på alle kantar, og han spurde alle han møtte; men ingen kunne svare han då han spurde etter brud eller slekt eller foreldre, ja han fekk ikkje tak i nokon som han kjende. Alle undra seg over denne skikkelsen som gjekk der og såg ut som ein folkeskremsel. Då han ikkje kunne finne nokon han kjende, tok han vegen til presten og fortalde han om slektningane sine, og korleis det gjekk til då han stod brudgom, og om at han hadde gått bort i bryllaupet. Presten visste ingen ting om det, men då han hadde leita gjennom dei gamle kyrkjebøkene sine, så fann han ut at bryllaupet hadde stått for lang, lang tid sia, og dei folka han talde om, hadde levd for fire hundre år sia.
Etter den tida hadde det vakse opp ei stor, svær eik i prestegarden. Då han fekk sjå den, kleiv han opp i den og ville sjå seg om; men gamlingen som hadde sete i himmerike og sove i fire hundre år og var komen heim att, kom ikkje vel ned av eika. Han var støl og stiv, som rimeleg kunne vere, og då han skulle ned att, fomla han så han fall og braut nakken og slo seg i hel.

Добавлено спустя 54 минуты:

Skipperen og Gamle-Eirik

Han som kom i eit vindkast laut sveitte for skipperen!
Det var ein gong ein skipper som var så ubegripeleg heldig med alt han tok seg til. Det var ingen som fekk slike fraktar, og ingen som tente slike pengar, for dei velta liksom inn på han; og det var slett ikkje nokon som var god for å gjere slike reiser som han; for kor han fór hen, var vinden med han, ja dei sa at berre han snudde hatten sin, så vende han vinden dit han ville ha den også.
Slik fór han i mange år både i trelastfart og på Kinareiser, og pengar tente han som gras. Men så var det ein gong han fór av stad heim over Nordsjøen for fulle segl att, som han skulle ha stole både last og skute. Men den som ville ha tak i han, han fór enda fortare. Det var Gamle-Eirik det; for han hadde skipperen gjort kontrakt med, som ein kan vite, og den dagen var tida ute; han kunne vente kvart augeblink at Gamle-Eirik kom og ville hente han.
Ja, skipperen kom opp på dekket frå kahytta og såg til vêrs; så praia han på tømmermannen og eit par av folka til, og sa dei skulle gå ned i rommet og hogge to hòl i botnen på skuta, og når dei hadde gjort det, skulle dei lette opp pumpene av pumpesota og drive dei tett inn i hola så sjøen stod langt opp i pumpestokken.
Folka undra seg på dette og syntest det var eit snodig arbeid; men dei gjorde som skipperen hadde sagt; dei hogde to hòl i botnen, og dreiv inn pumpene så tett at det ikkje kunne kome ein vassdråpe inn i lasten; men opp i pumpene stod Nordsjøen sju fot høg.
Dei hadde berre så vidt fått flisene over bord etter arbeidet, så kom Gamle-Eirik i eit vindkast og fakka skipperen i kragen. "Stopp, far, det har ikkje slik bråhast," sa skipperen, og med det same gav han seg til å verje for seg og løyse ut klørne som han hadde slått i han, med ein merlespikar [1]. "Har du ikkje gjort kontrakt om at du støtt skulle halde skuta tørr og tett?" sa skipperen. "Jo du er gild gut. Mål i pumpene! Vatnet står sju fot opp i røret. Pump, Teufel, og pump skuta lens, så kan du ta meg og ha meg så mykje du vil!" sa han.

Gamle-Eirik var ikkje klokare enn at han let seg narre. Han strevde og sveitta, og sveitten fossa som bekker nedover han, så dei gjerne kunne drive ein kvernkall [2] nedst i rygg-skåra; men han pumpa opp av Nordsjøen og ut i Nordsjøen. Det arbeidet blei han trøytt av til sist, og då han ikkje orka meir, fór han heim i fullt sinne til oldemor si og ville kvile seg. Skipperen lét han vere skipper så lenge han ville, og er han ikkje død, så fer han vel enno og segler dit han vil, og dreier vinden etter som han snur hatten sin.
Ord

Merlespikar: spiss stålreiskap til å spleise tau med.
Ein kvernkall er eit vasshjul med skovler som driv øvste steinen i ei kvern av gammalt slag.

[Katten]

Kvar synest best om sine barn
Det var ein gong ein skyttar som var ute i skogen; så møtte han myrsnipa.
"Kjære vene, skyt ikkje barna mine!" sa myrsnipa.
"Kva er det for nokon som er barna dine då?" spurde skyttaren.
"Dei vakraste barn som i skogen går, er mine!" svara snipa.

"Eg får vel ikkje skyte dei då," sa skyttaren.
Men då han kom tilbake, hadde han i handa eit heilt knippe myrsniper som han hadde skote.
"Au, også! Korfor skaut du barna mine likevel då!" sa snipa.
"Var det barna dine dette?" spurde skyttaren - "Eg skaut dei styggaste eg fann, eg."
"Å ja!" svara snipa, "Veit du ikkje at kvar synest best om sine barn?"

[Krum-Bum-Bes]

Jeg har nesten glemt. Svigermora har gitt meg en elektrisk bok. Det er dårlig for PDF ordbøker eller slikt, men passer bra for ting som folkeeventyr. Nå skal jeg lese!

[Dream]

Skarvene fra Utrøst

Ved hjemkomsten hender det ikke sjelden de nordlandske fiskere at de finner kornstrå festet til styret eller byggkorn i fiskens mave. Da heter det de har seilet over Utrøst eller et annet av de huldreland som det går sagn om i Nordlandene. De viser seg bare for fromme eller fremsynte mennesker, som er i livsfare på havet, og dukker opp hvor ellers intet land finnes. De underjordiske som bor her, har akerbruk og feavl, fiske- og jektebruk som andre folk; men her skinner solen over grønnere gressganger og rikere akrer enn noe annet sted i Nordlandene, og lykkelig er den som kommer til eller kan få se en av disse solbelyste øyer: "han er berga," sier nordlendingen. En gammel vise i Peder Dass-manér inneholder en fullstendig skildring av en øy utenfor Træna i Helgeland, Sandflesa kallet, med fiskerike kyster og overflod på alle slags vilt. Således skal der også midt i Vestfjorden undertiden vise seg et stort, flatt akerland, som bare dukker opp så høyt at aksene står tørre; og utenfor Røst, på Lofotens sydspiss, fortelles om et lignende huldreland med grønne bakker og gule byggakrer; det heter Utrøst. Bonden i Utrøst har sin jekt likesom andre nordlandsbønder; undertiden kommer den imot fiskerne eller jekteskipperne for fulle seil, men i samme øyeblikk som de tror at de støter sammen med den, er den forsvunnet.
På Værøy, rett ved Røst, bodde en gang en fattig fisker, som hette Isak; han eide ikke annet enn en båt og et par geiter, som kjerringen holdt liv i ved fiskeavfall og de gresstråene de kunne sanke omkring på fjellene, men hele hytten hadde han full av sultne barn. Allikevel var han alltid fornøyd med det slik Vårherre laget det for ham. Det eneste han anket over var det at han aldri riktig kunne ha fred med naboen sin; det var en rik mann, som syntes han skulle ha allting bedre enn slik en larv som Isak, og så ville han ha ham vekk, så at han kunne få den havnen Isak hadde utenfor hytten sin.
En dag Isak var ute og fisket et par mil til havs, kom det mørkskodde på ham, og rett som det var røk det opp med en storm så overhendig at han måtte kaste all fisken overbord for å lette båten og berge livet. Enda var det ikke greitt å holde den flott. Men han snodde farkosten nokså vakkert både mellom og over styrtsjøene, som var ferdige til å suge ham ned hvert øyeblikk. Da han hadde seilt med slik fart en fem, seks timer, tenkte han han snart måtte treffe land ensteds. Men det led med det skred, og stormen og mørkeskodden ble verre og verre. Så begynte det å bære for ham at han styrte til havs, eller at vinden hadde vendt seg, og til sist kunne han skjønne det måtte være så, for han seilte og seilte, men han nådde ikke land. Rett som det var, hørte han et fælt skrik foran stavnen, og han trodde ikke annet enn det var draugen, som sang liksalmen hans. Han ba Vårherre for kone og barn, for nu skjønte han hans siste time var kommet; best han satt og ba, fikk han se skimtet av noe svart, men da han kom nærmere, var det bare tre Engeland skarver, som satt på en rekved-stokk, og vips! var han forbi dem. Slik gikk det både langt og lenge, og han ble så tørst og så sulten og trett at han ikke visste sin arme råd, og satt nesten og sov med rorkulten i hånden; men rett som det var, skurte båten mot stranden og støtte. Da fikk han Isak kanskje øynene opp. Solen brøt gjennom skodden og lyste over et deilig land; bakkene og bergene var grønne like opp til toppen, aker og eng skrånet opp imot dem, og han syntes han kjente en lukt av blommer og av gress, så søt som han aldri hadde kjent før.
"Gudskjelov, nå er jeg berga; dette er Utrøst," sa Isak ved seg selv. Rett for ham lå en byggaker med aks så store og fulle at han aldri hadde sett maken, og gjennom den byggakeren gikk der en smal sti opp til en grønn, torvsatt jordgamme, som lå ovenfor akeren, og på toppen av gammen beitet en hvit geit med forgylte horn, og yver hadde den så stort som på den største ku, utenfor satt en liten blåkledd mann på en krakk og smattet på en snadde; han hadde et skjegg så stort og langt at det nådde langt ned på brystet.
"Velkommen til Utrøst, Isak," sa kallen.
"Velsigne møtet, far," svarte Isak. "Kjenner I meg da?"
"Det kan nok være," sa kallen; "du vil vel ha hus her i natt?"
"Var det så vel, var det beste godt nok, far," sa Isak.
"Det er slemt med sønnene mine, de tåler ikke kristen mannlukt," sa kallen. "Har du ikke møtt dem?"
"Nei, jeg har ikke møtt anna enn tre skarver, som satt og skreik på en rekved-stokk," svarte Isak.
"Ja, det var sønnene mine det," sa kallen, og så banket han ut av pipen og sa til Isak: "Du får gå inn så lenge; du kan være både sulten og tørst, kan jeg tenke."
"Takk som byr, far," sa Isak.
Men da mannen lukket opp døren, var det så gildt derinne at Isak ble rent forglant. Slik hadde han aldri sett før. Bordet var dekket med de prektigste retter, rømmekoller og uer og dyrestek og levermølje med sirup og ost på, hele hoper med bergenskringler, brennevin og øl og mjød, og alt det som godt var. Isak han åt og drakk alt han orket, og enda ble tallerkenen aldri tom, og alt det han drakk, var glasset like fullt. Kallen han spiste ikke stort, og ikke sa han stort heller; men rett som de satt, hørte de et skrik og en rammel utenfor, da gikk han ut. Om en stund kom han inn igjen med de tre sønnene sine; det kvakk litt i Isak i det samme de kom igjennom døren; men kallen hadde vel fått stagget dem, for de var nokså blide og godlyndte, og så sa de at han måtte da holde bordskikk og bli sittende og drikke med dem, for Isak reiste seg og ville gå fra bordet; han var mett, sa han. Men han føyde dem i det, og så drakk de dram om dram, og imellom tok de seg en tår av ølet og av mjøden; venner ble de og vel forlikte, og så sa de at han skulle gjøre et par sjøvær med dem, forat han kunne ha litt med hjem når han reiste.
Det første sjøværet de gjorde, var i en overhendig storm. En av sønnene satt ved styret, den annen satt ved halsen, den tredje var mellomromsmann, og Isak måtte bruke storøsekaret, så svetten haglet av ham. De seilte som de var rasgalne; aldri duvet de seilet, og når båten gikk full av vann, skar de opp på bårene og seilte den lens igjen så vannet sto ut av bakskotten som en foss. Om en stund la været seg, og de tok til å fiske. Det var så tykt av fisk at de ikke kunne få jernstenen i bunnen for fiskebergene, som sto under dem. Sønnene fra Utrøst trakk i ett vekk; Isak kjente også gode napp, men han hadde tatt sin egen fiskegreie, og hver gang han fikk en fisk til ripen, slapp den igjen, og han fikk ikke benet. Da båten var full, fór de hjem til Utrøst, og sønnene gjorde til fisken og hengte den på hjell, men Isak klaget for kallen over at det var gått så ille med hans fiske. Kallen lovte det skulle nok gå bedre neste gang, og ga ham et par angler, og i det neste sjøværet trakk Isak like så fort som de andre, og da de var kommet hjem, fikk han tre hjeller fulle av fisk på sin lott.
Så ble han hjemsyk, og da han skulle reise, forærte kallen ham en ny åttring, full av mel og klaverduk og andre nyttige ting. Han Isak sa både takk og ære for seg, og så sa kallen, at han skulle komme igjen til jektutsetningen; han ville til Bergen med føring i annet stevne, og da kunne Isak bli med og selv selge fisken sin. Ja, det ville Isak gjerne, og så spurte han hva for en kos han skulle holde, når han skulle komme til Utrøst igjen. "Beint etter skarven, når den flyr til havs, så holder du rett kos," sa kallen. "Lykke på reisa."
Men da Isak hadde satt fra og ville se seg om, så han ikke mere til Utrøst; han så ikke annet enn havet både vidt og bredt.
Da tiden kom, møtte han Isak frem til jektutsetningen. Men slik jekt hadde han aldri sett før; den var to rop lang, så når styrmannen, som sto og holdt utkikk på styremannsfjelen i forstavnen, skulle rope til rorskaren, så kunne ikke karen høre det, og derfor hadde de satt en mann midt i fartøyet også, like ved masten, som ropte styrmannens rop til rorskaren, og enda måtte han skrike alt det han orket. Den parten Isak eide, la de forut i jekten, selv tok han fisken av hjellene, men han kunne ikke skjønne hvordan det gikk til, støtt kom det ny fisk på hjellene istedenfor den han tok bort, og da han reiste, var de likså fulle som da han kom.
Da han kom til Bergen, solgte han fisken sin, og han fikk så mange penger for den at han kjøpte seg en ny jekt i full stand med ladning og alt det som til hørte; for det rådet kallen ham til. Og sent om kvelden før han skulle reise hjem, kom kallen ombord til ham og ba ham at han ikke skulle glemme dem som levde efter naboen hans, for selv var han blitt, sa han, og så spådde han Isak både hell og lykke med jekten. "Alt er godt, og allting holder som i været står," sa han, og dermed mente han at det var én ombord som ingen så, men som stødde under masten med ryggen sin når det knep.
Isak hadde alltid lykken med seg siden den tid. Han skjønte vel hvor det kom fra, og han glemte aldri å esle litt godt til den som holdt vintervakt, når han satte opp jekten om høsten, og hver julekveld lyste det så der skinte ut av jekten, og de hørte feler og musikk og latter og støy, og det var dans i jektevengen.

Julebesøket i prestegården

Den første reise jeg gjorde i mitt liv, var en julereise. Det var en glede uten like, og alle reisens små trekk og begivenheter gjorde et så levende inntrykk på meg som det var i går. En prestefamilie, som bodde noen mil fra byen, hvis sønner var studenter og losjerte hos mine foreldre, hadde innbudt meg og mine søstre i julen.
Juleaften ved middagstid dro vi fra byen. Det ble en stor sledefart; for et helt følge, som skulle gjeste i prestegården, dels reise i julebesøk annensteds i bygden, hadde kommet overens om å dra ut på samme tid. Der var finnmutkarer i spissleder, herrer og damer i bredsleder, og sluffer med to hester for, fylt med tallrike og blandede selskaper. I to av disse kjørte prestesønnene og deres selskap, damer fra byen, et par andre studenter, av hvilke den ene var teolog, den andre en medisiner, hvis årsak han alminnelig kaltes doktoren, samt jeg og noen barn.
Da føret på landeveien var dårlig omkring byen, kjørte vi isen, som alt tidlig hadde lagt seg, en tre fjerdings vei; der tok vi opp igjennom skogen. Føret ble ypperlig; det var friskt vintervær, og det gikk muntert avsted; bjellene klang lystig; selskapet lo og fjaset, barna jublet høyt; hestene dampet omkapp med studentenes piper; solstrålene brøt igjennom tåken og tindret på sne og is, på trær og rimede busker. Da vi kom på høydene, hvor det åpnet seg utsikter, sto himmelen i vinteraftenens glødende farver, og solen kastet sitt sterke røde lys over veldige, knudrete trestammer, grupper av bladløse trær, over skoger og lunder, som i usikre omriss avskyggedes gjennom tåke og dis; den spredte sitt rosenfarvede vinterskjær utover tåkehavet, der bølgende, som et snart skjulende, snart halvgjennomsiktig, tilslørende dekke, lå vidt over is og fjord, og bygder. Men vårt standpunkt var høyere; vi var nu ute av tåken, høyt over tåkehavet, og nær foran oss hevet seg mørke, skogkledde åser klart over disen. Mot den tindrende aftenhimmelen kunne vi skjelne hvert tre på høyden av dem. Fra en kirke, hvis tårn og hvite murer raget opp over et granholt et stykke fra veien, slo sterke alvorsfulle toner imot oss, selve landskapet lå i en stemning som gikk inn i dem. Grepet av den milde aftenstemning, som slik ble understøttet av høytidsklokkenes klang, ble selskapet mere taus og stille, inntil vi kom til skiftet, hvor hestene skulle puste og vi spise eftasverd.
Da vi igjen kom avsted, var dagen under, men det var ikke så meget mørkt, for den hvite sneen kastet stjernenes og himmelens lys tilbake. Skysskarene mente det ville bli koldt til natten, fordi det var "stjernerumt", sa de. Øst over skogen tindret kolde, sølvklare strimer i himmelranden, og om en stund kom månen frem. - Snart gikk vi ved siden av sledene oppover bakker, snart jaget vi avsted henover åser og høyder, hvor granene sto pudret og snebetynget, og vi så under grenene og mellom stammene inn i hemmelighetsfulle grotter og ganger, hvor det måtte være lunt for alfer og troll å drive sitt gjekkende spill; nu og da åpnet det seg også vide utsikter utover mørke skoglandskaper. Så fór vi igjennom furumoer, hvor veien var jevn som på et stuegulv, hvor de ranke stammer dannet høye søylehaller, mellom hvilke eventyrlige skikkelser av dyre- og fabelverdenen gjøglende syntes å trede frem og vise seg i det usikre lys som månen sparsomt kastet bort igjennom skogen, for i neste øyeblikk atter å forsvinne eller forvandles til snedekte busker, stubber, kraker og vindfall. Nu slynget veien seg ned igjennom en dyp kløft, hvis steile sider som en ramme innfattet snedekte landskaper med skygger av åser og mørke skoger, som vidt og bredt lå nedenunder. Endelig var vi nede, og nu gikk det atter raskt avsted oven en islagt fjord. Kulden ble føleligere; her blåste en skarp nordensno, som nødte oss til å dra huene lenger ned over ørene, til å binde skjerfene fastere om halsen og livet, til å trampe i sluffen og banke i nevene. Hestene travet skarpt, og deres lange skygger fór flyktig hen over fjorden. Undertiden gikk det dundrende brak i isen; bydamene skrek høyt, og en middelaldrende herre, som nylig hadde forsøket verdien av sitt liv ved å forlove seg, og som med sin unge kjæreste kjørte efter oss i en bredslede, skrek enda høyere, og hver gang det braket, ropte han: "Pine død, tror jeg ikke det er best vi vender og kjører til land!"
Skyssgutten hans gjorde ham ganske tørt oppmerksom på at det omtrent var like langt til land på alle kanter. En annen føyde spøkende til at det ville være farligere for ham å kjøre tilbake enn frem; han ville da bli alene og ha vanskelig for å berge hest og kjæreste for ulveflokkene, som man på skiftet hadde fortalt skulle holde til langs fjorden under skogen. Til glede for den fryktsomme nærmet vi oss temmelig raskt landet; dog sannhet han visstnok det gamle ordtykke at isveien er drøy. Under farten reiste en av de fremmede studentene seg opp i sluffen, og mens han stirret bort i skyggen under en av de høye øene som lå her, ropte han:
"Hva er det som rører seg derinne?"
"Hva?" - "Hvor?"
"Derinne, på isen under øen - nu kommer det frem i månelyset, nordenfor den bratte bergveggen."
"En ulveflokk!" ropte man med én munn.
"Man skal ikke male fanden på veggen!" utbrøt en av selskapet. "Det er syv stykker."
"Ja, hadde vi såsant en rifle, skulle minst en av dem være feig!" sa doktoren med overbevisningens inderlighet.
"De reker etter oss!" ropte skyssgutten på bredsleden.
"Hu! hu!" skrek våre bydamer.
"Hvem?" spurte den forlovede, for han hadde sittet hensunken i en dyp samtale med sin kjæreste, og nu visste han ikke hva talen var om, eller hva som var på ferde. "Hva for noe?" spurte han oppskremt og forstyrret.
"Å, ulveflokken der nordmed øya," sa skyssgutten.
"Hvor?" ropte han ilsomt, og før han ennu hadde fått øye på ulvene, smattet og smekket han i sin forskrekkelse med munn og pisk på hesten, så den i voldsom fart satte avsted forbi oss hen imot land. Våre hester som ikke ville svikte følget, fulgte dette gode eksempel; men just som vi svinget opp ad en odde, hvor isveien tok i land, fikk hestene været av ulvene, som også hadde tatt landjorden fatt og kom luntende den ene etter den andre og viste seg så lange og grå mot himmelen på en liten høyde hinsides veien. Sky satte våre hester ut; den svære sluffen slingret sterkt på skråplanet, veltet plutselig og styrtet hele sitt innhold av reisekledde herrer med tobakkspiper i munnen, damer i fotposer, oss barn samt en mangfoldighet av tiner, hatteesker og reisesekker om hverandre i en tett hop ut i snefanene. Det ble skrik og støy og latter; det ble en spraking og kravling for ikke å kveles i sneen eller av de overliggende masser, for åkomme fra hverandre og på fote igjen. En hadde fått en koffert i skjødet, en annen et par damer, en var falt på hodet inn i en hatteeske, en annen rotet i en nistetine med føttene, visstnok en uheldig stilling, men for barna åpnet den ene smilende utsikt til pannekaker og bakkels. Doktoren, som på grunn av sin iver og interesse for den edle kjørekunst, hadde bemektiget seg kuskens sete og forretning, hadde i befippelsen sloppet tømmene og latt hestene løpe. Da han nu oppdaget at ingen var kommet til skade, begynte han, formodentlig for å avlede oppmerksomheten fra sin egen dårlige oppførsel som kusk, å skjenne og bruke munn på hele selskapet over all denne støy og kvalm for ingenting.
"Kan dere ikke komme opp fra hverandre?" utbrøt han. "Det later jo til at søstersengen i sneen slett ikke er ubehagelig! Jeg ville bare ønske jeg kunne skaffe dere en større snefane til hodepute og overdyne. Dere ler og skriker både lunger og hjertet ut av dere, før dere kommer opp, og det kan dere gjøre med god grunn, for dere ser jo ut som spøkelser og julebukker og vil vel presentere dere for presten som et juletrollsfølge? Se til at dere kommer på fote engang! Han lille utysket i den gule kappen - synes han at det nu er tid til å ligge på maven og ete pannekaker? La oss komme avsted alle sammen og stans med skrålet og latteren!" ropte han ivrig.
Hans utidige oppførsel, de snepudrede, underlig formummede skikkelsene som reiste seg eller ble dratt frem i månelyset, og den hjelpeløse tilstand enkelte av selskapet befant seg i, fikk latteren og støyen til å bli foruroligende. Over dette ble kusken ennu sintere. Man tenkte ikke lenger på ulvene, som skremt av larmen, av latteren og bjelleklangen hadde tatt flukten - man tenkte ikke på sluffen eller på hestene, før en av prestesønnene reiste seg opp på knærne og sa:
"Ja, la oss det! du vil formodentlig bære oss alle på din brede rygg -men pust i bakken først - du ser jo de bare ler av deg. - Eller kan du kanskje si oss hvor det ble av hestene våre. Slapp du dem ikke?"
"Ble av hestene! slapp dem? Javisst slapp jeg dem, ja," svarte kjøresvennen uforknytt; "tror du jeg kan holde hester igjen, når de løper løpsk! Takk meg til, at dere alle er hele."
"Når du velter, skal du aldri slippe tømmene, gutten min, men heller la hestene slepe deg over stokk og sten."
Denne kjørelæren, som ble gitt av en usedvanlig dyp stemme, og så langsomt og med slikt alvor, kom fra en av egnens proprietærer, som i spissen for det øvrige selskap nu innhentet oss her. Han tok seg ivrig av vår hjelpeløse forfatning, satte sin skysskar til å hjelpe oss, og tok selv hånd i med. Det ble nu brakt i erfaring at skuffen lå i en deld eller dokk litt lenger opp; skjækene var knekket, men heldigvis var hestene anholdt av skysskaren på bredsleden som kjørte foran. Under meget snakk og vrøvl hit og dit, og under utallige utrop ble våre bydamer tatt opp og pakket sammen på noen av de øvrige ankommende sleder, mens vedkommende herrer fant seg i å stige på meiene som kjøresvenner. Hele følget forsvant snart for oss, som gikk igjen omkring sluffen og prøvde å holde varmen ved å stampe i sneen og banke armene på fiskervis. Omsider kom skysskaren, som var sendt til en av de nærmeste gårdene, tilbake med noen lånte skjæker, og vi fikk skaden bøtet så vidt at vi langt om lenge kom frem til prestegården, ynkelig forfrysne.
"Nu, er I endelig der? Velkomne skal I være - Gud signe jer alle sammen," - sa den gamle prestemann, som tok imot oss i svalen - "og dobbelt velkomne, siden I ikke er kommet til skade ved hestene - og siden tassen ikke tok jer," tilføyde han spøkende og fulgte oss, efterat reisehammen var tatt av og neser og ører eftersett, inn til familien og damene, som var i begrep med å sette seg til julekveldsbordet.
Dette hyggelige hjemmet, disse vennlige menneskene og denne aftenen står for min erindring blant de beste minner fra min barndom. Den festlige opplysning og oppdekning, den milde fred, som i uhyklet fromhets skygge syntes å ha festet bo her, det velgjørende inntrykk av aftenandakten før nattverdsbordet, de gamle vennlige prestefolkene, de blide, tekkelige døtrene, de stø, alvorlige sønnene, den livlige samtalen med spøk og latter, som siden kom i gang ved erindring og fortellingen om begivenhetene og uhellene på reisen, de raske studentenes og de fjasende damenes spas og vrøvlerier - alt dette hensatte meg med ett som i et nytt, ukjent land.
En stor del av det som ble sagt og talt, er i årenes løp gått meg av minne; det som best har holdt seg i min erindring, er de fortellinger, sagn og eventyr som ble fortalt. Senere har jeg også hatt anledning til åoppfriske dem ved å høre dem igjen i de egnene hvor de har hjemme. I følgende vil jeg, så godt jeg kan, forsøke å gjenfortelle dem og det som knytter seg til dem.
En av damene fra byen satte denne underholdningen i gang idet hun under samtalen, jeg husker ikke hvordan det begynte, ytret at troen på hulder og underjordiske var utslettet. Studentene sa henne imot og anførte eksempler fra byens nærmeste omegn. Den eldste av prestesønnene sa at i Valdres, hvor han hadde tilbrakt en del av sin barndom, trodde man like så sikkert på disse "fostre av overtroen" som på et evangelium.
"Ja," sa Gamle-Presten, "det er dessverre altfor visst, og jeg skal i den anledning fortelle Dem en historie, som for fullt alvor er blitt meg fortalt som virkelig hendt og opplevet i Valdres for et par år siden."
Selskapet rykket sammen; de som sto satte seg, og presten begynte sin fortelling.
"Det var en skolemester fra Etnedalen, som lå på fiskeri på åsen. Han hadde meget lyst til å lese, denne mannen, og derfor hadde han alltid en eller annen bok med seg, som han lå og leste i om helligdagene, eller når været nødte ham til å holde seg inne i fiskerboden. En søndagsmorgen som han således lå og leste i boken sin, syntes han at han fornam det ringte med kirkeklokkene; iblant var lyden svak, som det skulle være langt borte, men iblant lød det sterkt, som om vinden bar klangen til ham. Han hørte lenge på dette og undret seg over det; han ville ikke tro sine sanser - for han visste at det var umulig å høre bygdens kirkeklokker så langt inn på åsen - men så klang det med ett ganske tydelig i hans ører. Nu la han boken fra seg, og sto opp og gikk ut. Solen skinte, det var vakkert vær, og den ene flokk med kirkefolk kom forbi efter den andre med salmebøker og kirkepyntet. Et stykke borte i åsen, hvor han aldri hadde sett annet enn skog og kratt før, sto det en gammel trekirke. Om en stund kom presten gående forbi, og han var så gammel og svakelig at hans kone og datter støttet ham. Da de kom forbi det stedet hvor skolemesteren sto, stanset de og ba ham følge med til kirken og lye messe. Skolemesteren betenkte seg litt på det, men da han syntes det kunne være morsomt å høre hvorledes folkene dyrket Gud, svarte han at han ville gå med, hvis han ikke hadde skade av det. Nei, skade skulle han ikke ha av det, men heller gavn, sa de. I kirken gikk det stilt og ordentlig til; det var ingen hunder eller skrikende barn der som forstyrret tjenesten, og sangen var vakker, men ordene kunne han ikke forstå. Da presten var ledet opp på prekestolen, holdt han en (i skolemesterens ører) vakker og oppbyggelig preken, men det var, så forekom det ham, en rar og underlig tankegang i den, som han ikke alltid var god for å følge. Fadervår klang heller ikke riktig, og "Frels oss fra det onde" hørte han slett ikke ble sagt; aldri ble Jesu navn nevnt, og da det var forbi, ble det ingen velsignelse lyst heller.
Da messen var forbi, ble skolemesteren bedt med til prestegården. Han svarte til det, som han hadde svart først, at han gjerne skulle gå med, hvis han ikke hadde skade av det, og de sa som de før hadde sagt, at om han gjorde dem til lags, skulle det være til gavn, og ikke til skade for ham. Han fulgte da med til prestegården, og den var som en smukk og god prestegård pleier være på landet. Det var have der med blomster og epletrær og et pent stakitt omkring. De ba ham spise middag, og den var vel tillaget og pent anrettet. Han sa som før at han gjerne skulle gjøre som de ba ham, dersom han ikke hadde skade av det, og han fikk det samme svar. Han spiste da der og sa siden at han ikke kunne finne noen forskjell på maten der og den kristne mat han hadde spist et par ganger han hadde vært til bords hos presten i bygden. Da han hadde drukket kaffe, tok prestekonen og datteren ham ut i et kammer, og konen klaget over at far ble så gammel og skrøpelig, så han ikke kunne gjøre det lenge; derpå talte hun om at skolemesteren var en rask og rørig mann, og til sist sa både hun og datteren at de gjerne ville ha ham til prest efter gamlefar, om han hadde lyst til å bli hos dem. Skolemesteren innvendte at han ikke var "prestelært". Men de mente at han var mer lært enn det behøvdes hos dem; for der var ikke farlig for bispevisitas og prosteforhør; slikt visste de ikke av. Da skolemesteren hørte dette, sa han at om han endogså kunne være i besittelse av den nødvendige lærdom, så tvilte han om han hadde gavene, og da det var en altfor viktig sak både for ham og dem til å forhaste seg med, så forlangte han et års betenkningstid. Da han hadde sagt det, sto han ved et tjern innpå åsen og så hverken prestegård eller kirke, og dermed trodde han at den historien var ute. Men et år efter, just den dagen da betenkningstiden skulle være ute, holdt han på å tømre på en bygning; for når det var skolefrist, drev han enten på med tømring eller fisking. Som han sitter skrevs oppå den ene veggen med øksen, ser han prestedatteren han hadde sett i fjellet, komme gående like imot ham. Hun spurte om han nu hadde betenkt seg. "Ja," svarte han, "betenkt meg har jeg, men jeg kan ikke; for jeg kan ikke forsvare for Gud og min samvittighet." Den underjordiske prestedatteren var borte i samme øyeblikk, men straks efter hugg han seg i kneet, så han var krøpling all sin levetid."
Presten og studentene begynte nu å drøfte hva som hadde fremkalt disse sagnene, og hva der så levende hadde innprentet denne overtro i almuens innbilning. En mente det skrev seg fra gamle fortellinger, som i forskjellige former kom så levende igjen i drømme, at man innbilte seg man hadde opplevet dem. Doktoren antok at det oftest kom av sinnsforvirring, en sykelig sjelstilstand eller legemlig sykdom; for man hørte ofte, sa han, at de som trodde å ha opplevet noe overnaturlig, ble syke eller tullete bakefter, som det het; men dette var ikke riktig; sykdommen eller forvirringen var kommet først, og synene, historiene med trollene, nissene osv. bakefter, under sykdommen. At mange slike fortellinger skrev seg fra drukkenskap og ølkvese, var altfor visst. At disse syner, sagn eller overnaturlige historier var noe som ikke hadde hjemme utenfor, men i vedkommende personers eget indre, hadde man god grunn til å slutte av det at slike fortellinger alminnelig grep levende inn i fortellerens daglige gjerning og beskjeftigelse. Var det en smed som fortalte, hadde han hørt de underjordiske trå belgen og svinge sleggen, sett ilden og gnistene sprute i smien for deres hammerslag; var det en tømmerhugger, hadde han hørt øksehugg efterat han hadde endt sitt arbeid; var det en møller, hørte han klapringen fra kvernen, var det en spillemann, hørte han slåtter i hauger og fjell, og huldren spille på langleik. Alt dette var så naturlig at det ikke trengte til noen forklaring; han behøvde bare å minne damene om den lyd som sang i ørene deres, når de hadde danset noen netter i rad i juletiden; han behøvde bare å erindre de av herrene som hadde ferdes på havet, om den minnelse som den uvante har av seilasen lenge efterat han er kommet i land, idet gulvet eller jorden synes å gynge på bølger. Slik var det også med de fleste av de lyd og syner, man anså for overnaturlige; det var noe som i virkeligheten ikke var lenger, men som gjennom de nerver og sanseredskaper som i lengre tid var påvirket ved naturlige midler, fremdeles syntes å være til stede. At en skolemester hørte klokkeklang, var således ingen besynderlighet; for det hørte nu på en møte til hans fag; kanskje håpet han å bli klokker eller ringer. -
Det som var anført, sa den yngste av prestesønnene, kunne nok i mange tilfelle være sant og riktig, især det siste, men under den forutsetning at man tok overtroen som en tilstedeværende levning av den fjerne oldtids forestillinger og ikke som et blott og bart foster av hjernespinn og drukkenskap og mavepine eller underlivstilfelle. En slik oppfatning av spørsmålet var så sanselig og grovkornet, at den ikke kunne holde stikk. Overtroen var folkets poesi og hadde engang vært dets religion, dets grunnlag, de gamle forestillinger om vesener som var menneskene hulde eller fiendske. Hvem av oss kjente ikke de gamle sagn om jøtner, riser, alfer og dverger? For det opprinnelige menneske var det en naturlig tanke at det vide hav, de ville fjell, de skumpe skoger, de dype vann, de øde heier, med deres ensomhet og gru, med deres underlige vekslende spill av lys og skygger, med alle deres lyder og gripende naturtoner, var et hjem for overnaturlige vesener. Det myldret av dem i sagatiden. Ved kristendommens innførelse hadde vel Hellig Olav og prestene manet dem i stokk og sten; men den gamle tro var altfor inngrodd, de gamle forestillinger lot seg ikke binde, så lenge den mektige natur ble ved å vise seg for folket på den samme måte; og det gjorde den ennu den dag i dag. Og følgelig ville de gamle gudesagn og oldtidsforestillinger, som vel gjennom tidene var mangfoldig forvansket og lemlestet, fremdeles, under visse stemninger og sjelstilstander, kunne kalles til live som levende og nærværende. Således forholdt det seg også: det myldret av dem ennu i folketroen; det gas egne som i denne henseende kunne sies å være overbefolket, idet hver seter, hvert tjern, hvert fremtredende punkt ifølge sagnet hadde beboere av huldrer og underjordiske. Man ville kanskje ikke innrømme at et slikt urgammelt stoff overalt var tilstede. Men enhver som kjente noe til den nordiske oldtid og til de diktninger som ennu lever mellom folket, visste og kjente jo hvor megen hedendom det ennu gikk igjen i våre eventyr, sagn og signevers. Enhver som hadde sett litt dypere i dette, visste at det i de fleste eventyr og sagn fantes levninger av en slik, fra de fjerneste tider nedarvet tro, som viste seg i en billedlig oppfatning av overnaturlige ting. Men, vedble han, en berømt forfatter har med sannhet sagt at dette mystiske i disse gudesagn ligger liksom småstykker av en itusprunget edelsten på en jordbunn så overvokset med gress og blomster at det kreves de aller skarpeste øyne til å oppdage dem. Det er visst og sant; for betydningen av det er nemlig for lenge siden gått tapt, men vi føler den ennu, og det er dette som gir eventyrene og sagnene deres innhold og betydning, på samme tid som det tilfredsstiller lysten til det vidunderlige; det er aldri et blott og bart farvespill av en tom innbilningskraft. Jo lenger vi går tilbake, desto mer vider det mystiske seg ut, og det ser ut som gudesagnene har dannet det eneste innhold av den eldste diktning. Men denne har heller ikke forsmådd det mest utrolige, gresselige og forferdelige, når den ubekymret om virkeligheten, skildrer naturens hemmelighetsfulle krefter og virke, revet med av stoffets storhet og oppløftende beskaffenhet. Man måtte imidlertid ikke tro at det bare var hos oss det fantes levninger av en slik oldtidstro; han kjente til at de fleste av våre eventyr fantes igjen i mange av Europas land, ja, enkelte endog i fjerne egne av Asia; at noe lignende var tilfelle med sagnene om de overnaturlige vesener, som almuen ennu befolket våre fjell og ødemarker med, trodde han sikkert; at noen nesten ordlydende fantes igjen både i Tyskland og blant skottene, visste han med sikkerhet. At samme sagn og eventyr under forskjellige former forekom vidt utbredt her i landet, hadde visst flere erfart. "Jeg kjenner således et fra Gudbrandsdalen," sa han, "som på flere punkter stemmer over ens med det som far nylig fortalte fra Valdres. Har dere ennu lyst og tålmodighet til å høre, skal jeg fortelle det."
Efter et bekreftende og oppfordrende svar begynte han:
"Det var en rådskar eller husbondsdreng i en prestegård i Gudbrandsdalen. Han var usedvanlig ivrig til å arbeide, var oppe tidlig om morgenen og sent om aftenen, men han syntes alltid at han hadde mest ugjort om søndagen, og derfor arbeidet han søndag efter søndag. Da presten kom under vær med dette, foreholdt han ham det uriktige i det og sa at det var bedre han brukte søndagen til det en kristen bør bruke den til, å høre Guds ords forkynnelse. Dette lovte han, og da det neste søndag var messe ved annekskirken, ville han gå dit. Han gikk både langt og lenge, og enda han var vel kjent på veien, syntes han at han var kommet på villstrå og vandret andre veier. Omsider kom han frem til en kirke, men den var lukket og låst, og han så hverken prest eller kirkefolk. Tett ved kirken lå det en gård, og der gikk han inn. Derinne var det en deilig jente, som holdt på å lave til middagsmaten. Nu forsto han at han ikke var kommet til annekskirken, men at han som før formodet, hadde gått vill og kommet til en annen bygdekirke, og at det var prestegården, han var kommet inn i. Jenta ga ham mat og drikke og stelte vel med ham, og da han ville gå, sa hun: "Far preker ved annekset i dag, og der er alt folket vårt; men neste søndag skal det være messe her, da får du komme igjen og høre hvorledes vi bruker det." Rådskaren svarte hverken ja eller nei; men han tenkte; "den bruken er vel ens overalt, og pokker skulle gå så lang vei for en preken, når en kan ha den på den andre siden av almenveien; for neste søndag er det preke ved hovedkirken hjemme." Men da det led til helgen, begynte han å tenkte på den vakre jenten, og til sist ga han seg på veien. Han traff henne i kjøkkenet denne gang og, liksom den forrige søndagen, og hun visste ikke alt det gode hun ville gjøre ham. Hun ga ham øl og brennevin og god mat, og da han hadde spist og drukket, fulgte hun ham til kirken. Presten sto på prekestolen og hadde begynt på prekenen sin, men da de kom inn, ble det urolig i kirken, for alle vendte seg for å se på denne fremmedkaren. Da jenten merket det, sa hun; "Det er nok best vi går ut, for når far er ferdig på stolen, blir det vel slik glåming på deg; de er ikke vant ved slike folk her." - De gikk da ut, og han måtte igjen følge med til prestegården, hvor han ble traktert med middagsmat og kaffe, da presten og prestekonen kom fra kirken. Da de hadde drukket kaffen, tok prestefolket ham inn i kammerset og sa til ham at deres datter likte ham så vel at hun ikke lenger kunne stå imot. Til dette svarte rådskaren at han syntes nok hun var vakker, men han "var ikke hoga til åandse det", sa han. Prestekonen både truet og ba, men han ville ikke ha henne; til sist kom datteren også til; men det hjalp ikke det heller.
"Vil du da slett ikke ha datteren vår?" spurte prestekonen til sist.
"Nei," sa han, det ville han ikke. Så slo hun ham på skulderen. Med det samme ble han lam og var fra seg selv. Hvordan han kom hjem, visste han ikke, men han var sengeliggende i lang tid.
Årsdagen efter begynte han å komme seg og få samlingen igjen. Da det led utpå dagen, kom det inn til ham en mann, som han syntes han hadde sett før. "Hvordan står det til?" sa mannen. - "Å, det er nok galt, det," svarte husbondskaren, "for jeg har ikke visst av meg på et helt år." - "Nu får du sove en times tid," sa mannen, tok frem en lommeflaske og skjenkte ham en dram; "kanskje du tør være bedre, når du våkner. Imens skal jeg sitte her," sa han og tok en stol bort til sengen. - Den syke sovnet straks, og da han våknet, var han så frisk og rast at han syntes han aldri hadde vært så rask. Han takket presten - for ham var det - for helseboten; men denne sa: "Nu er det godt og vel med deg igjen; men hjemme hos meg ser det verre ut: Konen min er død, og datteren min er død og, fordi hun ikke fikk deg."
"Det kan høres besynderlig nok," sa en av prestens døtre; "men jeg har virkelig trodd at jeg har sett og opplevet noe slikt."
"Opplevet?" spurte en av de fremmede studentene. "Er det mulig! Det må De være så god å fortelle oss!" - "At du ikke har fortalt oss det!" sa søstrene. - "Kjære Marie, det kan da ikke være din mening at du virkelig har sett underjordiske eller noe overnaturlig?" sa fruen i en tone som både var spørrende og bebreidende.
"Opplevet? - nei, det er vel ikke det rette ordet; men hele scenen med sagnets syner og fortellingen om dem sto levende for meg, som om jeg selv hadde sett dem, som om jeg hadde hørt klokkene og kirkesangen, kort sagt som om jeg hadde opplevet det, og efter dette inntrykk ble det skrevet ned i dagboken min."
"Ja, ja, vi kjenner Maries opplevelser," sa den eldste broren, som gikk under navnet Prosaisten, spottende; "bare skade at det ofte faller litt sentimentale og overspente. Hun er i stand til å gjøre en fortryllende prins av en tiggergutt og et dikt av noen fuglepip."
Søsteren ble en smule fortrydelig over disse utfallene, og lot seg nøde, men efter gjentatte anmodninger om å fortelle, sa hun:
"Mens inntrykket ennu var friskt, skrev jeg ned disse opplevelsene på min måte, og siden det nu forlanges, skal jeg hente dagboken og lese det opp." Efter et øyeblikk kom hun tilbake og leste med vakkert foredrag og velklingende stemme følgende:
"Det første året vi var flyttet hit ut fra Valdres, tilbrakte jeg noen tid inne i byen; men jeg fant meg slett ikke vel der inne og lå også i en svær sykdom. Da jeg var kommet noe til krefter, rådet lægen meg til å ta hjem - det var også mitt inderligste ønske - og at jeg skulle reise og ferdes så meget som mulig ute i luften. Her var ikke anledning til store reiser, det kan De nok vite, men da far ved begynnelsen av sommeren skulle på sin vanlige anneksreise til dalen, fikk jeg lov å følge med. Nu følte jeg meg så frisk. Sunnheten strømmet atter gjennom mine årer; jeg syntes det var så herlig å leve; jeg gledet meg barnlig over naturen, over de ofte yndige, ofte triste, men gripende egne og landskaper vi reiste igjennom, over den gjennomsiktige elven vi rodde oppover, med dens avspeilinger av løvskoger, grønne bakker og åser, med dens hvirvler og strømmer og fosser. Enkelte av disse landskapene står så levende for meg at jeg synes jeg ser dem ennu. Således gikk jeg søndagseftermiddagen, da far hadde reist i sognebud innpå åsen, fra Sundgården bortover moen til en tverrelv, hvor jeg traff Hans, sønnen fra den gården hvor vi hadde tatt inn; han holdt på åmete eller fiske med flue, en kunst som han forsto best av alle vidt og bredt, og endel unge piker hadde samlet seg ved elvekanten for å se på fisken og på fiskeren. Her hørte jeg om den usynlige kirken på moen og om de underjordiske i Bratteberget.
Men det er ikke en, men mangfoldige, som har hørt det ringe med kirkeklokkene i den usynlige kirken på Brattebergmoen; de lyder nesten som kirkeklokkene ved annekskirken. I den tid da mor Sundet var hjemme i Tverrdalen, skulle hun engang hente en vending vann om aftenen. Da hørte hun at det ringte nordenfor på moen; hun satte bøttene fra seg for å lye, og det lød liksom ved annekskirken. Hans har også hørt det samme. Da han var en liten gutt, og han en natt hadde vært borte å mete i tverrelven i følge med en husmannsgutt, som var litt eldre, hørte de kirkeklokkene ringe på moen, og de syntes det "mumlet og tuslet" over hele moen, og hvor de gikk. Da de kom til plassen, torde Hans ikke gå hjem alene, men husmannsgutten måtte følge ham til grinden, og da han kom hjem, torde han ikke legge seg i sengen sin på låven, men han ble inne i stuen om natten. De hadde enda bare hørt klangen av klokkene; men da Elling Hvitmyr, som var husmann under Sundet, hadde vært ved tverrelven og fisket en natt, og han gikk hjem nordefter slette moen, som de sa, syntes han med ett at stien som går mellom tverrdalen og Sundet tett ved Bratteberget, og som just ikke er synderlig bred, ble så bred som en kirkevei, og før han visste hvordan det gikk til, var han like innpå kirkeveggen. Den var brun og nylig tjærebredd. På kirken var det tårn, og på tårnet en gullfløy så stor som en grind. Inni kirken var det fullt av folk; de sang, og det var sterkt lys der, så det lyste ut igjennom alle vinduer; bakenfor kirken var det grønne enger vidt og bredt, men gårder kunne han ikke se. Nøkkelen sto i kirkedøren, og en stor blank ring hang der; han syntes at døren ikke var lenger borte enn at han kunne hugge kniven sin i den. Mens han sto og så på døren og kirken og all denne herligheten og begynte å ta og famle efter tollekniven, var det som om én skulle ha slått benene bort under ham, for han falt nesegrus like mot kirkeveggen. Da han kom til seg selv igjen, lå han midt i stien, og så hverken kirke eller kirkeveien eller noen av alle disse herligheter; men stien og moen lå foran ham, Bratteberget til venstre, og til høyre hevet Bjørndalskollen seg høyt over åsen.
Med dette Bratteberget skal det heller ikke være ganske riktig. Det er en liten skogkledd åsknatt som på østsiden faller av i en glatt, tverrbratt vegg, som vender like mot den omtalte stien over moen. En vinteraften kom den samme Elling Hvitmyr og en annen mann, som hette Nils, fra kvernen ved Tverråen. De dro hver sitt kjelkelass; Ellings lass var ikke meget tungt; derfor gikk han raskt i forveien, så at Nils måtte ta i og dra så sterkt han kunne, for å holde skritt med ham. Da de kom midt for Bratteberget, satte de seg til å hvile, hver på sitt lass, og vendte ryggen mot åsknatten. Nils, som hvilte albuene på knærne og ansiktet i hendene, begynte straks å nikke og blunde; men Elling, som var lysvåken, fikk se et skimt borti åsen på den andre siden av moen, og dermed ble det så lyst, at han hadde kunne se å træ i en nål. Da han snudde seg om, var det åpnet en stor dør oppi berget; han så like inn i en høy prektig stue; på skorstenen brant et bål, som ga så sterkt lys at han kunne se spikerhodene sitte i rad bortover gulvet. Kvinnfolk fór frem og tilbake og skygget hvert øyeblikk for ilden; de hadde meget travelt, og for ham så det ut som om de stelte til gjestebud. "Nei, se disse du!" ropte han til Nils, - "Å, Kors i Jesu navn, hva er dette da?" ropte Nils, idet han våknet og lyset skar ham i øynene. Men han hadde ikke før sagt disse ordene, før det med larm og brak ble slått igjen en port i berget. Skrallet var så sterkt at det ga gjenlyd i Bjørndalskollen og åsen på den andre siden av moen, og de satt med ett i det dypeste mørke. Elling Hvitmyr lignet lyden med en han hadde hørt før, og sa at det var akkurat som når en skreller igjen den store festningsporten, da han sto ved fanteriet (infanteriet) i Fredrikstad.
Det var en deilig eftermiddag, da jeg hørte dette; under samtalen og fortellingene skummet og suste elven hen under løvtrærne; fiskene sprang høyt opp av vannet efter fluer og fryvil og blinket i solskinnet, og fuglene sang så liflig inne i de grønne kronene; det var noe så lunt og varmt i deres sang, som jeg aldri har følt hverken før eller siden - det var for meg som om sommeren og dens friske liv feiret sitt inntog denne dagen. En av disse sangene, hvis slag jeg alltid har yndet, men hvis navn jeg aldri har visst, begynte å synge i lave, dempede toner, som vugget meg i en mild og drømmende, sommerlig stemning. Sangen fremkalte yndige billeder, som vekslet i mitt sinn med det skiftende tonefall. Først forekom det meg at den sang om Nordens mørke høst, om skapningens lengsel efter det solbeskinnende, himmelklare Syden. Da syntes jeg den hvisket om hvordan den satt der dypt inne i de alltid grønne kroners skygge og svalhet, når middagssolen brant hett, og intet levende vesen var å se, uten de ville bøfler, som bisnet i sumpene; jeg syntes den sang om hvorledes den satt i pinjens krone ved aftentid og lyttet til gitarens toner, til de elskendes hvisken, der lød som sang i det fremmede tungemål; men - "snart kom det en tredje mann, mørk og formummet; jeg reddedes over de vrede ord, over stålet som blinket i månens stråler; jeg fløy langt bort imellom de høye berge; der lurte ville røvere". Den sang om skudd, om mord og overfall, om deilige kvinner, som ble ført langt bort i de dype skoger. Med redsel fløy den lenger syd, over det blå skinnende hav, og besøkte Schiras, Damaskus og Kairos palmelunder; i muntre toner sang den om Østens deilige døtre og om det vidunderlige, brokede liv, som i klare farver er gått opp for den som engang med hele sitt sinn har tapt seg i de arabiske fortellingers fortryllende land. Men nu ble tonene smeltende, for snart å stige i dempet jubel. Det var vårlengselen efter Norden; det var ferden mot nord, inntoget i de sommerfriske løvkronene; det var elven og fossen og skogen og sommernatten som klang igjennom de fyldige tonene.
Jeg gikk alene bort over moen. Til høyre lå Bjørndalskollen; bare dens nøkne topp var belyst av aftensolen, mens en sky kastet sin skygge over dens mørke skogkledde masser og gjorde den enda mørkere; fra foten av denne strakte moen seg med sine ranke furutrær jevn og flat hen imot det steile Bratteberget, hvor den gjør en senkning og danner en dal; på den andre siden av dette berget strømmer storelven, som bare på et enkelt sted skimtes mellom stammene. Da jeg kom dithen, gled et stråleglimt frem under skyen som dekket for aftensolen, og spilte med et rødlig lys mellom trærne. Mens elvesuset og fuglesangen der borte fra ennu klang i mitt øre som den søteste melodi, begynte en måltrost sin muntre vise; en annen liten fugl fulgte den utrettelig med en ensformig sang. Jeg hørte og lyttet, plutselig var hele skogen fylt med den lifligste duft; jeg følte meg til mote som om jeg selv var en fugl, som svevet om mellom blomster og fuglesang, som et mindre jordisk vesen mellom høyere vesener, kort sagt - som om noe usynlig, overnaturlig var meg nær. Salmesang og fjerne kirkeklokker lød for mine ører - så syntes jeg - og det forekom meg som om jeg så den gamle kirken, de hadde fortalt meg skulle stå hist mellom trærne, og da jeg nu så hen mot elveblinket mellom trestammene, sto kirken plutselig for meg; i aftendunsten som steg fra elven, kunne jeg ikke skjelne dens omriss tydelig, men høyt på tårnet blinket gullfløyen, og ut igjennom vinduene gikk et lys, sterkere enn aftenlyset i skogen. Forbauset reiste jeg meg opp og ville gå nærmere, for å se bedre; sangen lød ennu i mitt øre; men jeg hadde ikke gjort et skritt før det hele var forsvunnet."
Her endte hun opplesningen og fortsatte muntlig:
"Denne begivenhet har av og til dukket opp for meg som en fjern og uklar erindring, men under samtalen og fortellingene i aften er den kommet frem med usedvanlig klarhet. Hittil har jeg undertiden trodd at det virkelig var den usynlige kirken jeg så, at det var de underjordiskes sang og klokker jeg hørte; men efter det som er sagt i aften, må jeg vel anta at det ikke har vært annen enn en gjenklang i sjelen av de sagn som jeg nylig hadde hørt, en avspeiling av den natur som omga meg, og av de naturtoner jeg hadde lyttet til."
Presten og fruen rystet av og til på hodet til denne fortellingen, mens den eldste broren fremdeles nu og da henkastet noen ord om slett fordøyede romaner, sentimentalitet og overspenthet; de andre lot til å høre på den med forundring og bifall, idet de snart smilte, snart nikket til skildringen. Da den var til ende, tok doktoren ordet: "Jeg kan ikke annet," sa han, idet han bukkende nærmet seg fortellerinnen, "jeg kan ikke annet enn takke frøkenen for denne poetiske virkeliggjørelse av den synsmåte jeg har satt frem. Jeg er imidlertid ikke fullkommen viss på om det har vært Deres mening, på denne måte å ta den i forsvar." - Frøkenen satte et likeså fremmed, forundret og spørrende ansikt opp til denne talen som tilhørerne. Noen brast tilmed i latter, hvorfor doktoren fortsatte: "Nu, det var altså ikke således ment. Hvis det da må være meg tillatt å ytre meg angående opprinnelsen til de syner eller fornemmelser gjennom syns- og høreredskapene De hadde, da er det min uforgripelige mening at nervefeberen og den efter sykdommen stigende livskraft og nervevirksomhet, ytterligere forøket ved den, under solstrålenes påvirkning på trærne og skogen, av disse rikeligere utstrømmende surstoffgass eller livsluft, har fremkalt en spent eller overinsitert stemning, hvorav synene naturlig fremgikk." - Hele selskapet satte i å le, hvorefter den yngste av prestens sønner til alminnelig fornøyelse søkte å godtgjøre at hele fortellingen var et klart og håndgripelig bevis for det han tidligere hadde fremholdt.
Under denne meningskamp som nu oppsto, kom den eldre av prestens sønner inn igjen fra en utfart til folkestuen. "Har dere lyst," sa han, "å høre spurninger og eventyr? Har dere lyst til å leke juleleker eller å se på, skal dere gå ut i borgstuen; der er det i full gang."

Skarvene fra Utrøst

Ved hjemkomsten hender det ikke sjelden de nordlandske fiskere at de finner kornstrå festet til styret eller byggkorn i fiskens mave. Da heter det de har seilet over Utrøst eller et annet av de huldreland som det går sagn om i Nordlandene. De viser seg bare for fromme eller fremsynte mennesker, som er i livsfare på havet, og dukker opp hvor ellers intet land finnes. De underjordiske som bor her, har akerbruk og feavl, fiske- og jektebruk som andre folk; men her skinner solen over grønnere gressganger og rikere akrer enn noe annet sted i Nordlandene, og lykkelig er den som kommer til eller kan få se en av disse solbelyste øyer: "han er berga," sier nordlendingen. En gammel vise i Peder Dass-manér inneholder en fullstendig skildring av en øy utenfor Træna i Helgeland, Sandflesa kallet, med fiskerike kyster og overflod på alle slags vilt. Således skal der også midt i Vestfjorden undertiden vise seg et stort, flatt akerland, som bare dukker opp så høyt at aksene står tørre; og utenfor Røst, på Lofotens sydspiss, fortelles om et lignende huldreland med grønne bakker og gule byggakrer; det heter Utrøst. Bonden i Utrøst har sin jekt likesom andre nordlandsbønder; undertiden kommer den imot fiskerne eller jekteskipperne for fulle seil, men i samme øyeblikk som de tror at de støter sammen med den, er den forsvunnet.
På Værøy, rett ved Røst, bodde en gang en fattig fisker, som hette Isak; han eide ikke annet enn en båt og et par geiter, som kjerringen holdt liv i ved fiskeavfall og de gresstråene de kunne sanke omkring på fjellene, men hele hytten hadde han full av sultne barn. Allikevel var han alltid fornøyd med det slik Vårherre laget det for ham. Det eneste han anket over var det at han aldri riktig kunne ha fred med naboen sin; det var en rik mann, som syntes han skulle ha allting bedre enn slik en larv som Isak, og så ville han ha ham vekk, så at han kunne få den havnen Isak hadde utenfor hytten sin.
En dag Isak var ute og fisket et par mil til havs, kom det mørkskodde på ham, og rett som det var røk det opp med en storm så overhendig at han måtte kaste all fisken overbord for å lette båten og berge livet. Enda var det ikke greitt å holde den flott. Men han snodde farkosten nokså vakkert både mellom og over styrtsjøene, som var ferdige til å suge ham ned hvert øyeblikk. Da han hadde seilt med slik fart en fem, seks timer, tenkte han han snart måtte treffe land ensteds. Men det led med det skred, og stormen og mørkeskodden ble verre og verre. Så begynte det å bære for ham at han styrte til havs, eller at vinden hadde vendt seg, og til sist kunne han skjønne det måtte være så, for han seilte og seilte, men han nådde ikke land. Rett som det var, hørte han et fælt skrik foran stavnen, og han trodde ikke annet enn det var draugen, som sang liksalmen hans. Han ba Vårherre for kone og barn, for nu skjønte han hans siste time var kommet; best han satt og ba, fikk han se skimtet av noe svart, men da han kom nærmere, var det bare tre Engeland skarver, som satt på en rekved-stokk, og vips! var han forbi dem. Slik gikk det både langt og lenge, og han ble så tørst og så sulten og trett at han ikke visste sin arme råd, og satt nesten og sov med rorkulten i hånden; men rett som det var, skurte båten mot stranden og støtte. Da fikk han Isak kanskje øynene opp. Solen brøt gjennom skodden og lyste over et deilig land; bakkene og bergene var grønne like opp til toppen, aker og eng skrånet opp imot dem, og han syntes han kjente en lukt av blommer og av gress, så søt som han aldri hadde kjent før.
"Gudskjelov, nå er jeg berga; dette er Utrøst," sa Isak ved seg selv. Rett for ham lå en byggaker med aks så store og fulle at han aldri hadde sett maken, og gjennom den byggakeren gikk der en smal sti opp til en grønn, torvsatt jordgamme, som lå ovenfor akeren, og på toppen av gammen beitet en hvit geit med forgylte horn, og yver hadde den så stort som på den største ku, utenfor satt en liten blåkledd mann på en krakk og smattet på en snadde; han hadde et skjegg så stort og langt at det nådde langt ned på brystet.
"Velkommen til Utrøst, Isak," sa kallen.
"Velsigne møtet, far," svarte Isak. "Kjenner I meg da?"
"Det kan nok være," sa kallen; "du vil vel ha hus her i natt?"
"Var det så vel, var det beste godt nok, far," sa Isak.
"Det er slemt med sønnene mine, de tåler ikke kristen mannlukt," sa kallen. "Har du ikke møtt dem?"
"Nei, jeg har ikke møtt anna enn tre skarver, som satt og skreik på en rekved-stokk," svarte Isak.
"Ja, det var sønnene mine det," sa kallen, og så banket han ut av pipen og sa til Isak: "Du får gå inn så lenge; du kan være både sulten og tørst, kan jeg tenke."
"Takk som byr, far," sa Isak.
Men da mannen lukket opp døren, var det så gildt derinne at Isak ble rent forglant. Slik hadde han aldri sett før. Bordet var dekket med de prektigste retter, rømmekoller og uer og dyrestek og levermølje med sirup og ost på, hele hoper med bergenskringler, brennevin og øl og mjød, og alt det som godt var. Isak han åt og drakk alt han orket, og enda ble tallerkenen aldri tom, og alt det han drakk, var glasset like fullt. Kallen han spiste ikke stort, og ikke sa han stort heller; men rett som de satt, hørte de et skrik og en rammel utenfor, da gikk han ut. Om en stund kom han inn igjen med de tre sønnene sine; det kvakk litt i Isak i det samme de kom igjennom døren; men kallen hadde vel fått stagget dem, for de var nokså blide og godlyndte, og så sa de at han måtte da holde bordskikk og bli sittende og drikke med dem, for Isak reiste seg og ville gå fra bordet; han var mett, sa han. Men han føyde dem i det, og så drakk de dram om dram, og imellom tok de seg en tår av ølet og av mjøden; venner ble de og vel forlikte, og så sa de at han skulle gjøre et par sjøvær med dem, forat han kunne ha litt med hjem når han reiste.
Det første sjøværet de gjorde, var i en overhendig storm. En av sønnene satt ved styret, den annen satt ved halsen, den tredje var mellomromsmann, og Isak måtte bruke storøsekaret, så svetten haglet av ham. De seilte som de var rasgalne; aldri duvet de seilet, og når båten gikk full av vann, skar de opp på bårene og seilte den lens igjen så vannet sto ut av bakskotten som en foss. Om en stund la været seg, og de tok til å fiske. Det var så tykt av fisk at de ikke kunne få jernstenen i bunnen for fiskebergene, som sto under dem. Sønnene fra Utrøst trakk i ett vekk; Isak kjente også gode napp, men han hadde tatt sin egen fiskegreie, og hver gang han fikk en fisk til ripen, slapp den igjen, og han fikk ikke benet. Da båten var full, fór de hjem til Utrøst, og sønnene gjorde til fisken og hengte den på hjell, men Isak klaget for kallen over at det var gått så ille med hans fiske. Kallen lovte det skulle nok gå bedre neste gang, og ga ham et par angler, og i det neste sjøværet trakk Isak like så fort som de andre, og da de var kommet hjem, fikk han tre hjeller fulle av fisk på sin lott.
Så ble han hjemsyk, og da han skulle reise, forærte kallen ham en ny åttring, full av mel og klaverduk og andre nyttige ting. Han Isak sa både takk og ære for seg, og så sa kallen, at han skulle komme igjen til jektutsetningen; han ville til Bergen med føring i annet stevne, og da kunne Isak bli med og selv selge fisken sin. Ja, det ville Isak gjerne, og så spurte han hva for en kos han skulle holde, når han skulle komme til Utrøst igjen. "Beint etter skarven, når den flyr til havs, så holder du rett kos," sa kallen. "Lykke på reisa."
Men da Isak hadde satt fra og ville se seg om, så han ikke mere til Utrøst; han så ikke annet enn havet både vidt og bredt.
Da tiden kom, møtte han Isak frem til jektutsetningen. Men slik jekt hadde han aldri sett før; den var to rop lang, så når styrmannen, som sto og holdt utkikk på styremannsfjelen i forstavnen, skulle rope til rorskaren, så kunne ikke karen høre det, og derfor hadde de satt en mann midt i fartøyet også, like ved masten, som ropte styrmannens rop til rorskaren, og enda måtte han skrike alt det han orket. Den parten Isak eide, la de forut i jekten, selv tok han fisken av hjellene, men han kunne ikke skjønne hvordan det gikk til, støtt kom det ny fisk på hjellene istedenfor den han tok bort, og da han reiste, var de likså fulle som da han kom.
Da han kom til Bergen, solgte han fisken sin, og han fikk så mange penger for den at han kjøpte seg en ny jekt i full stand med ladning og alt det som til hørte; for det rådet kallen ham til. Og sent om kvelden før han skulle reise hjem, kom kallen ombord til ham og ba ham at han ikke skulle glemme dem som levde efter naboen hans, for selv var han blitt, sa han, og så spådde han Isak både hell og lykke med jekten. "Alt er godt, og allting holder som i været står," sa han, og dermed mente han at det var én ombord som ingen så, men som stødde under masten med ryggen sin når det knep.
Isak hadde alltid lykken med seg siden den tid. Han skjønte vel hvor det kom fra, og han glemte aldri å esle litt godt til den som holdt vintervakt, når han satte opp jekten om høsten, og hver julekveld lyste det så der skinte ut av jekten, og de hørte feler og musikk og latter og støy, og det var dans i jektevengen.

Julebesøket i prestegården

Den første reise jeg gjorde i mitt liv, var en julereise. Det var en glede uten like, og alle reisens små trekk og begivenheter gjorde et så levende inntrykk på meg som det var i går. En prestefamilie, som bodde noen mil fra byen, hvis sønner var studenter og losjerte hos mine foreldre, hadde innbudt meg og mine søstre i julen.
Juleaften ved middagstid dro vi fra byen. Det ble en stor sledefart; for et helt følge, som skulle gjeste i prestegården, dels reise i julebesøk annensteds i bygden, hadde kommet overens om å dra ut på samme tid. Der var finnmutkarer i spissleder, herrer og damer i bredsleder, og sluffer med to hester for, fylt med tallrike og blandede selskaper. I to av disse kjørte prestesønnene og deres selskap, damer fra byen, et par andre studenter, av hvilke den ene var teolog, den andre en medisiner, hvis årsak han alminnelig kaltes doktoren, samt jeg og noen barn.
Da føret på landeveien var dårlig omkring byen, kjørte vi isen, som alt tidlig hadde lagt seg, en tre fjerdings vei; der tok vi opp igjennom skogen. Føret ble ypperlig; det var friskt vintervær, og det gikk muntert avsted; bjellene klang lystig; selskapet lo og fjaset, barna jublet høyt; hestene dampet omkapp med studentenes piper; solstrålene brøt igjennom tåken og tindret på sne og is, på trær og rimede busker. Da vi kom på høydene, hvor det åpnet seg utsikter, sto himmelen i vinteraftenens glødende farver, og solen kastet sitt sterke røde lys over veldige, knudrete trestammer, grupper av bladløse trær, over skoger og lunder, som i usikre omriss avskyggedes gjennom tåke og dis; den spredte sitt rosenfarvede vinterskjær utover tåkehavet, der bølgende, som et snart skjulende, snart halvgjennomsiktig, tilslørende dekke, lå vidt over is og fjord, og bygder. Men vårt standpunkt var høyere; vi var nu ute av tåken, høyt over tåkehavet, og nær foran oss hevet seg mørke, skogkledde åser klart over disen. Mot den tindrende aftenhimmelen kunne vi skjelne hvert tre på høyden av dem. Fra en kirke, hvis tårn og hvite murer raget opp over et granholt et stykke fra veien, slo sterke alvorsfulle toner imot oss, selve landskapet lå i en stemning som gikk inn i dem. Grepet av den milde aftenstemning, som slik ble understøttet av høytidsklokkenes klang, ble selskapet mere taus og stille, inntil vi kom til skiftet, hvor hestene skulle puste og vi spise eftasverd.
Da vi igjen kom avsted, var dagen under, men det var ikke så meget mørkt, for den hvite sneen kastet stjernenes og himmelens lys tilbake. Skysskarene mente det ville bli koldt til natten, fordi det var "stjernerumt", sa de. Øst over skogen tindret kolde, sølvklare strimer i himmelranden, og om en stund kom månen frem. - Snart gikk vi ved siden av sledene oppover bakker, snart jaget vi avsted henover åser og høyder, hvor granene sto pudret og snebetynget, og vi så under grenene og mellom stammene inn i hemmelighetsfulle grotter og ganger, hvor det måtte være lunt for alfer og troll å drive sitt gjekkende spill; nu og da åpnet det seg også vide utsikter utover mørke skoglandskaper. Så fór vi igjennom furumoer, hvor veien var jevn som på et stuegulv, hvor de ranke stammer dannet høye søylehaller, mellom hvilke eventyrlige skikkelser av dyre- og fabelverdenen gjøglende syntes å trede frem og vise seg i det usikre lys som månen sparsomt kastet bort igjennom skogen, for i neste øyeblikk atter å forsvinne eller forvandles til snedekte busker, stubber, kraker og vindfall. Nu slynget veien seg ned igjennom en dyp kløft, hvis steile sider som en ramme innfattet snedekte landskaper med skygger av åser og mørke skoger, som vidt og bredt lå nedenunder. Endelig var vi nede, og nu gikk det atter raskt avsted oven en islagt fjord. Kulden ble føleligere; her blåste en skarp nordensno, som nødte oss til å dra huene lenger ned over ørene, til å binde skjerfene fastere om halsen og livet, til å trampe i sluffen og banke i nevene. Hestene travet skarpt, og deres lange skygger fór flyktig hen over fjorden. Undertiden gikk det dundrende brak i isen; bydamene skrek høyt, og en middelaldrende herre, som nylig hadde forsøket verdien av sitt liv ved å forlove seg, og som med sin unge kjæreste kjørte efter oss i en bredslede, skrek enda høyere, og hver gang det braket, ropte han: "Pine død, tror jeg ikke det er best vi vender og kjører til land!"
Skyssgutten hans gjorde ham ganske tørt oppmerksom på at det omtrent var like langt til land på alle kanter. En annen føyde spøkende til at det ville være farligere for ham å kjøre tilbake enn frem; han ville da bli alene og ha vanskelig for å berge hest og kjæreste for ulveflokkene, som man på skiftet hadde fortalt skulle holde til langs fjorden under skogen. Til glede for den fryktsomme nærmet vi oss temmelig raskt landet; dog sannhet han visstnok det gamle ordtykke at isveien er drøy. Under farten reiste en av de fremmede studentene seg opp i sluffen, og mens han stirret bort i skyggen under en av de høye øene som lå her, ropte han:
"Hva er det som rører seg derinne?"
"Hva?" - "Hvor?"
"Derinne, på isen under øen - nu kommer det frem i månelyset, nordenfor den bratte bergveggen."
"En ulveflokk!" ropte man med én munn.
"Man skal ikke male fanden på veggen!" utbrøt en av selskapet. "Det er syv stykker."
"Ja, hadde vi såsant en rifle, skulle minst en av dem være feig!" sa doktoren med overbevisningens inderlighet.
"De reker etter oss!" ropte skyssgutten på bredsleden.
"Hu! hu!" skrek våre bydamer.
"Hvem?" spurte den forlovede, for han hadde sittet hensunken i en dyp samtale med sin kjæreste, og nu visste han ikke hva talen var om, eller hva som var på ferde. "Hva for noe?" spurte han oppskremt og forstyrret.
"Å, ulveflokken der nordmed øya," sa skyssgutten.
"Hvor?" ropte han ilsomt, og før han ennu hadde fått øye på ulvene, smattet og smekket han i sin forskrekkelse med munn og pisk på hesten, så den i voldsom fart satte avsted forbi oss hen imot land. Våre hester som ikke ville svikte følget, fulgte dette gode eksempel; men just som vi svinget opp ad en odde, hvor isveien tok i land, fikk hestene været av ulvene, som også hadde tatt landjorden fatt og kom luntende den ene etter den andre og viste seg så lange og grå mot himmelen på en liten høyde hinsides veien. Sky satte våre hester ut; den svære sluffen slingret sterkt på skråplanet, veltet plutselig og styrtet hele sitt innhold av reisekledde herrer med tobakkspiper i munnen, damer i fotposer, oss barn samt en mangfoldighet av tiner, hatteesker og reisesekker om hverandre i en tett hop ut i snefanene. Det ble skrik og støy og latter; det ble en spraking og kravling for ikke å kveles i sneen eller av de overliggende masser, for åkomme fra hverandre og på fote igjen. En hadde fått en koffert i skjødet, en annen et par damer, en var falt på hodet inn i en hatteeske, en annen rotet i en nistetine med føttene, visstnok en uheldig stilling, men for barna åpnet den ene smilende utsikt til pannekaker og bakkels. Doktoren, som på grunn av sin iver og interesse for den edle kjørekunst, hadde bemektiget seg kuskens sete og forretning, hadde i befippelsen sloppet tømmene og latt hestene løpe. Da han nu oppdaget at ingen var kommet til skade, begynte han, formodentlig for å avlede oppmerksomheten fra sin egen dårlige oppførsel som kusk, å skjenne og bruke munn på hele selskapet over all denne støy og kvalm for ingenting.
"Kan dere ikke komme opp fra hverandre?" utbrøt han. "Det later jo til at søstersengen i sneen slett ikke er ubehagelig! Jeg ville bare ønske jeg kunne skaffe dere en større snefane til hodepute og overdyne. Dere ler og skriker både lunger og hjertet ut av dere, før dere kommer opp, og det kan dere gjøre med god grunn, for dere ser jo ut som spøkelser og julebukker og vil vel presentere dere for presten som et juletrollsfølge? Se til at dere kommer på fote engang! Han lille utysket i den gule kappen - synes han at det nu er tid til å ligge på maven og ete pannekaker? La oss komme avsted alle sammen og stans med skrålet og latteren!" ropte han ivrig.
Hans utidige oppførsel, de snepudrede, underlig formummede skikkelsene som reiste seg eller ble dratt frem i månelyset, og den hjelpeløse tilstand enkelte av selskapet befant seg i, fikk latteren og støyen til å bli foruroligende. Over dette ble kusken ennu sintere. Man tenkte ikke lenger på ulvene, som skremt av larmen, av latteren og bjelleklangen hadde tatt flukten - man tenkte ikke på sluffen eller på hestene, før en av prestesønnene reiste seg opp på knærne og sa:
"Ja, la oss det! du vil formodentlig bære oss alle på din brede rygg -men pust i bakken først - du ser jo de bare ler av deg. - Eller kan du kanskje si oss hvor det ble av hestene våre. Slapp du dem ikke?"
"Ble av hestene! slapp dem? Javisst slapp jeg dem, ja," svarte kjøresvennen uforknytt; "tror du jeg kan holde hester igjen, når de løper løpsk! Takk meg til, at dere alle er hele."
"Når du velter, skal du aldri slippe tømmene, gutten min, men heller la hestene slepe deg over stokk og sten."
Denne kjørelæren, som ble gitt av en usedvanlig dyp stemme, og så langsomt og med slikt alvor, kom fra en av egnens proprietærer, som i spissen for det øvrige selskap nu innhentet oss her. Han tok seg ivrig av vår hjelpeløse forfatning, satte sin skysskar til å hjelpe oss, og tok selv hånd i med. Det ble nu brakt i erfaring at skuffen lå i en deld eller dokk litt lenger opp; skjækene var knekket, men heldigvis var hestene anholdt av skysskaren på bredsleden som kjørte foran. Under meget snakk og vrøvl hit og dit, og under utallige utrop ble våre bydamer tatt opp og pakket sammen på noen av de øvrige ankommende sleder, mens vedkommende herrer fant seg i å stige på meiene som kjøresvenner. Hele følget forsvant snart for oss, som gikk igjen omkring sluffen og prøvde å holde varmen ved å stampe i sneen og banke armene på fiskervis. Omsider kom skysskaren, som var sendt til en av de nærmeste gårdene, tilbake med noen lånte skjæker, og vi fikk skaden bøtet så vidt at vi langt om lenge kom frem til prestegården, ynkelig forfrysne.
"Nu, er I endelig der? Velkomne skal I være - Gud signe jer alle sammen," - sa den gamle prestemann, som tok imot oss i svalen - "og dobbelt velkomne, siden I ikke er kommet til skade ved hestene - og siden tassen ikke tok jer," tilføyde han spøkende og fulgte oss, efterat reisehammen var tatt av og neser og ører eftersett, inn til familien og damene, som var i begrep med å sette seg til julekveldsbordet.
Dette hyggelige hjemmet, disse vennlige menneskene og denne aftenen står for min erindring blant de beste minner fra min barndom. Den festlige opplysning og oppdekning, den milde fred, som i uhyklet fromhets skygge syntes å ha festet bo her, det velgjørende inntrykk av aftenandakten før nattverdsbordet, de gamle vennlige prestefolkene, de blide, tekkelige døtrene, de stø, alvorlige sønnene, den livlige samtalen med spøk og latter, som siden kom i gang ved erindring og fortellingen om begivenhetene og uhellene på reisen, de raske studentenes og de fjasende damenes spas og vrøvlerier - alt dette hensatte meg med ett som i et nytt, ukjent land.
En stor del av det som ble sagt og talt, er i årenes løp gått meg av minne; det som best har holdt seg i min erindring, er de fortellinger, sagn og eventyr som ble fortalt. Senere har jeg også hatt anledning til åoppfriske dem ved å høre dem igjen i de egnene hvor de har hjemme. I følgende vil jeg, så godt jeg kan, forsøke å gjenfortelle dem og det som knytter seg til dem.
En av damene fra byen satte denne underholdningen i gang idet hun under samtalen, jeg husker ikke hvordan det begynte, ytret at troen på hulder og underjordiske var utslettet. Studentene sa henne imot og anførte eksempler fra byens nærmeste omegn. Den eldste av prestesønnene sa at i Valdres, hvor han hadde tilbrakt en del av sin barndom, trodde man like så sikkert på disse "fostre av overtroen" som på et evangelium.
"Ja," sa Gamle-Presten, "det er dessverre altfor visst, og jeg skal i den anledning fortelle Dem en historie, som for fullt alvor er blitt meg fortalt som virkelig hendt og opplevet i Valdres for et par år siden."
Selskapet rykket sammen; de som sto satte seg, og presten begynte sin fortelling.
"Det var en skolemester fra Etnedalen, som lå på fiskeri på åsen. Han hadde meget lyst til å lese, denne mannen, og derfor hadde han alltid en eller annen bok med seg, som han lå og leste i om helligdagene, eller når været nødte ham til å holde seg inne i fiskerboden. En søndagsmorgen som han således lå og leste i boken sin, syntes han at han fornam det ringte med kirkeklokkene; iblant var lyden svak, som det skulle være langt borte, men iblant lød det sterkt, som om vinden bar klangen til ham. Han hørte lenge på dette og undret seg over det; han ville ikke tro sine sanser - for han visste at det var umulig å høre bygdens kirkeklokker så langt inn på åsen - men så klang det med ett ganske tydelig i hans ører. Nu la han boken fra seg, og sto opp og gikk ut. Solen skinte, det var vakkert vær, og den ene flokk med kirkefolk kom forbi efter den andre med salmebøker og kirkepyntet. Et stykke borte i åsen, hvor han aldri hadde sett annet enn skog og kratt før, sto det en gammel trekirke. Om en stund kom presten gående forbi, og han var så gammel og svakelig at hans kone og datter støttet ham. Da de kom forbi det stedet hvor skolemesteren sto, stanset de og ba ham følge med til kirken og lye messe. Skolemesteren betenkte seg litt på det, men da han syntes det kunne være morsomt å høre hvorledes folkene dyrket Gud, svarte han at han ville gå med, hvis han ikke hadde skade av det. Nei, skade skulle han ikke ha av det, men heller gavn, sa de. I kirken gikk det stilt og ordentlig til; det var ingen hunder eller skrikende barn der som forstyrret tjenesten, og sangen var vakker, men ordene kunne han ikke forstå. Da presten var ledet opp på prekestolen, holdt han en (i skolemesterens ører) vakker og oppbyggelig preken, men det var, så forekom det ham, en rar og underlig tankegang i den, som han ikke alltid var god for å følge. Fadervår klang heller ikke riktig, og "Frels oss fra det onde" hørte han slett ikke ble sagt; aldri ble Jesu navn nevnt, og da det var forbi, ble det ingen velsignelse lyst heller.
Da messen var forbi, ble skolemesteren bedt med til prestegården. Han svarte til det, som han hadde svart først, at han gjerne skulle gå med, hvis han ikke hadde skade av det, og de sa som de før hadde sagt, at om han gjorde dem til lags, skulle det være til gavn, og ikke til skade for ham. Han fulgte da med til prestegården, og den var som en smukk og god prestegård pleier være på landet. Det var have der med blomster og epletrær og et pent stakitt omkring. De ba ham spise middag, og den var vel tillaget og pent anrettet. Han sa som før at han gjerne skulle gjøre som de ba ham, dersom han ikke hadde skade av det, og han fikk det samme svar. Han spiste da der og sa siden at han ikke kunne finne noen forskjell på maten der og den kristne mat han hadde spist et par ganger han hadde vært til bords hos presten i bygden. Da han hadde drukket kaffe, tok prestekonen og datteren ham ut i et kammer, og konen klaget over at far ble så gammel og skrøpelig, så han ikke kunne gjøre det lenge; derpå talte hun om at skolemesteren var en rask og rørig mann, og til sist sa både hun og datteren at de gjerne ville ha ham til prest efter gamlefar, om han hadde lyst til å bli hos dem. Skolemesteren innvendte at han ikke var "prestelært". Men de mente at han var mer lært enn det behøvdes hos dem; for der var ikke farlig for bispevisitas og prosteforhør; slikt visste de ikke av. Da skolemesteren hørte dette, sa han at om han endogså kunne være i besittelse av den nødvendige lærdom, så tvilte han om han hadde gavene, og da det var en altfor viktig sak både for ham og dem til å forhaste seg med, så forlangte han et års betenkningstid. Da han hadde sagt det, sto han ved et tjern innpå åsen og så hverken prestegård eller kirke, og dermed trodde han at den historien var ute. Men et år efter, just den dagen da betenkningstiden skulle være ute, holdt han på å tømre på en bygning; for når det var skolefrist, drev han enten på med tømring eller fisking. Som han sitter skrevs oppå den ene veggen med øksen, ser han prestedatteren han hadde sett i fjellet, komme gående like imot ham. Hun spurte om han nu hadde betenkt seg. "Ja," svarte han, "betenkt meg har jeg, men jeg kan ikke; for jeg kan ikke forsvare for Gud og min samvittighet." Den underjordiske prestedatteren var borte i samme øyeblikk, men straks efter hugg han seg i kneet, så han var krøpling all sin levetid."
Presten og studentene begynte nu å drøfte hva som hadde fremkalt disse sagnene, og hva der så levende hadde innprentet denne overtro i almuens innbilning. En mente det skrev seg fra gamle fortellinger, som i forskjellige former kom så levende igjen i drømme, at man innbilte seg man hadde opplevet dem. Doktoren antok at det oftest kom av sinnsforvirring, en sykelig sjelstilstand eller legemlig sykdom; for man hørte ofte, sa han, at de som trodde å ha opplevet noe overnaturlig, ble syke eller tullete bakefter, som det het; men dette var ikke riktig; sykdommen eller forvirringen var kommet først, og synene, historiene med trollene, nissene osv. bakefter, under sykdommen. At mange slike fortellinger skrev seg fra drukkenskap og ølkvese, var altfor visst. At disse syner, sagn eller overnaturlige historier var noe som ikke hadde hjemme utenfor, men i vedkommende personers eget indre, hadde man god grunn til å slutte av det at slike fortellinger alminnelig grep levende inn i fortellerens daglige gjerning og beskjeftigelse. Var det en smed som fortalte, hadde han hørt de underjordiske trå belgen og svinge sleggen, sett ilden og gnistene sprute i smien for deres hammerslag; var det en tømmerhugger, hadde han hørt øksehugg efterat han hadde endt sitt arbeid; var det en møller, hørte han klapringen fra kvernen, var det en spillemann, hørte han slåtter i hauger og fjell, og huldren spille på langleik. Alt dette var så naturlig at det ikke trengte til noen forklaring; han behøvde bare å minne damene om den lyd som sang i ørene deres, når de hadde danset noen netter i rad i juletiden; han behøvde bare å erindre de av herrene som hadde ferdes på havet, om den minnelse som den uvante har av seilasen lenge efterat han er kommet i land, idet gulvet eller jorden synes å gynge på bølger. Slik var det også med de fleste av de lyd og syner, man anså for overnaturlige; det var noe som i virkeligheten ikke var lenger, men som gjennom de nerver og sanseredskaper som i lengre tid var påvirket ved naturlige midler, fremdeles syntes å være til stede. At en skolemester hørte klokkeklang, var således ingen besynderlighet; for det hørte nu på en møte til hans fag; kanskje håpet han å bli klokker eller ringer. -
Det som var anført, sa den yngste av prestesønnene, kunne nok i mange tilfelle være sant og riktig, især det siste, men under den forutsetning at man tok overtroen som en tilstedeværende levning av den fjerne oldtids forestillinger og ikke som et blott og bart foster av hjernespinn og drukkenskap og mavepine eller underlivstilfelle. En slik oppfatning av spørsmålet var så sanselig og grovkornet, at den ikke kunne holde stikk. Overtroen var folkets poesi og hadde engang vært dets religion, dets grunnlag, de gamle forestillinger om vesener som var menneskene hulde eller fiendske. Hvem av oss kjente ikke de gamle sagn om jøtner, riser, alfer og dverger? For det opprinnelige menneske var det en naturlig tanke at det vide hav, de ville fjell, de skumpe skoger, de dype vann, de øde heier, med deres ensomhet og gru, med deres underlige vekslende spill av lys og skygger, med alle deres lyder og gripende naturtoner, var et hjem for overnaturlige vesener. Det myldret av dem i sagatiden. Ved kristendommens innførelse hadde vel Hellig Olav og prestene manet dem i stokk og sten; men den gamle tro var altfor inngrodd, de gamle forestillinger lot seg ikke binde, så lenge den mektige natur ble ved å vise seg for folket på den samme måte; og det gjorde den ennu den dag i dag. Og følgelig ville de gamle gudesagn og oldtidsforestillinger, som vel gjennom tidene var mangfoldig forvansket og lemlestet, fremdeles, under visse stemninger og sjelstilstander, kunne kalles til live som levende og nærværende. Således forholdt det seg også: det myldret av dem ennu i folketroen; det gas egne som i denne henseende kunne sies å være overbefolket, idet hver seter, hvert tjern, hvert fremtredende punkt ifølge sagnet hadde beboere av huldrer og underjordiske. Man ville kanskje ikke innrømme at et slikt urgammelt stoff overalt var tilstede. Men enhver som kjente noe til den nordiske oldtid og til de diktninger som ennu lever mellom folket, visste og kjente jo hvor megen hedendom det ennu gikk igjen i våre eventyr, sagn og signevers. Enhver som hadde sett litt dypere i dette, visste at det i de fleste eventyr og sagn fantes levninger av en slik, fra de fjerneste tider nedarvet tro, som viste seg i en billedlig oppfatning av overnaturlige ting. Men, vedble han, en berømt forfatter har med sannhet sagt at dette mystiske i disse gudesagn ligger liksom småstykker av en itusprunget edelsten på en jordbunn så overvokset med gress og blomster at det kreves de aller skarpeste øyne til å oppdage dem. Det er visst og sant; for betydningen av det er nemlig for lenge siden gått tapt, men vi føler den ennu, og det er dette som gir eventyrene og sagnene deres innhold og betydning, på samme tid som det tilfredsstiller lysten til det vidunderlige; det er aldri et blott og bart farvespill av en tom innbilningskraft. Jo lenger vi går tilbake, desto mer vider det mystiske seg ut, og det ser ut som gudesagnene har dannet det eneste innhold av den eldste diktning. Men denne har heller ikke forsmådd det mest utrolige, gresselige og forferdelige, når den ubekymret om virkeligheten, skildrer naturens hemmelighetsfulle krefter og virke, revet med av stoffets storhet og oppløftende beskaffenhet. Man måtte imidlertid ikke tro at det bare var hos oss det fantes levninger av en slik oldtidstro; han kjente til at de fleste av våre eventyr fantes igjen i mange av Europas land, ja, enkelte endog i fjerne egne av Asia; at noe lignende var tilfelle med sagnene om de overnaturlige vesener, som almuen ennu befolket våre fjell og ødemarker med, trodde han sikkert; at noen nesten ordlydende fantes igjen både i Tyskland og blant skottene, visste han med sikkerhet. At samme sagn og eventyr under forskjellige former forekom vidt utbredt her i landet, hadde visst flere erfart. "Jeg kjenner således et fra Gudbrandsdalen," sa han, "som på flere punkter stemmer over ens med det som far nylig fortalte fra Valdres. Har dere ennu lyst og tålmodighet til å høre, skal jeg fortelle det."
Efter et bekreftende og oppfordrende svar begynte han:
"Det var en rådskar eller husbondsdreng i en prestegård i Gudbrandsdalen. Han var usedvanlig ivrig til å arbeide, var oppe tidlig om morgenen og sent om aftenen, men han syntes alltid at han hadde mest ugjort om søndagen, og derfor arbeidet han søndag efter søndag. Da presten kom under vær med dette, foreholdt han ham det uriktige i det og sa at det var bedre han brukte søndagen til det en kristen bør bruke den til, å høre Guds ords forkynnelse. Dette lovte han, og da det neste søndag var messe ved annekskirken, ville han gå dit. Han gikk både langt og lenge, og enda han var vel kjent på veien, syntes han at han var kommet på villstrå og vandret andre veier. Omsider kom han frem til en kirke, men den var lukket og låst, og han så hverken prest eller kirkefolk. Tett ved kirken lå det en gård, og der gikk han inn. Derinne var det en deilig jente, som holdt på å lave til middagsmaten. Nu forsto han at han ikke var kommet til annekskirken, men at han som før formodet, hadde gått vill og kommet til en annen bygdekirke, og at det var prestegården, han var kommet inn i. Jenta ga ham mat og drikke og stelte vel med ham, og da han ville gå, sa hun: "Far preker ved annekset i dag, og der er alt folket vårt; men neste søndag skal det være messe her, da får du komme igjen og høre hvorledes vi bruker det." Rådskaren svarte hverken ja eller nei; men han tenkte; "den bruken er vel ens overalt, og pokker skulle gå så lang vei for en preken, når en kan ha den på den andre siden av almenveien; for neste søndag er det preke ved hovedkirken hjemme." Men da det led til helgen, begynte han å tenkte på den vakre jenten, og til sist ga han seg på veien. Han traff henne i kjøkkenet denne gang og, liksom den forrige søndagen, og hun visste ikke alt det gode hun ville gjøre ham. Hun ga ham øl og brennevin og god mat, og da han hadde spist og drukket, fulgte hun ham til kirken. Presten sto på prekestolen og hadde begynt på prekenen sin, men da de kom inn, ble det urolig i kirken, for alle vendte seg for å se på denne fremmedkaren. Da jenten merket det, sa hun; "Det er nok best vi går ut, for når far er ferdig på stolen, blir det vel slik glåming på deg; de er ikke vant ved slike folk her." - De gikk da ut, og han måtte igjen følge med til prestegården, hvor han ble traktert med middagsmat og kaffe, da presten og prestekonen kom fra kirken. Da de hadde drukket kaffen, tok prestefolket ham inn i kammerset og sa til ham at deres datter likte ham så vel at hun ikke lenger kunne stå imot. Til dette svarte rådskaren at han syntes nok hun var vakker, men han "var ikke hoga til åandse det", sa han. Prestekonen både truet og ba, men han ville ikke ha henne; til sist kom datteren også til; men det hjalp ikke det heller.
"Vil du da slett ikke ha datteren vår?" spurte prestekonen til sist.
"Nei," sa han, det ville han ikke. Så slo hun ham på skulderen. Med det samme ble han lam og var fra seg selv. Hvordan han kom hjem, visste han ikke, men han var sengeliggende i lang tid.
Årsdagen efter begynte han å komme seg og få samlingen igjen. Da det led utpå dagen, kom det inn til ham en mann, som han syntes han hadde sett før. "Hvordan står det til?" sa mannen. - "Å, det er nok galt, det," svarte husbondskaren, "for jeg har ikke visst av meg på et helt år." - "Nu får du sove en times tid," sa mannen, tok frem en lommeflaske og skjenkte ham en dram; "kanskje du tør være bedre, når du våkner. Imens skal jeg sitte her," sa han og tok en stol bort til sengen. - Den syke sovnet straks, og da han våknet, var han så frisk og rast at han syntes han aldri hadde vært så rask. Han takket presten - for ham var det - for helseboten; men denne sa: "Nu er det godt og vel med deg igjen; men hjemme hos meg ser det verre ut: Konen min er død, og datteren min er død og, fordi hun ikke fikk deg."
"Det kan høres besynderlig nok," sa en av prestens døtre; "men jeg har virkelig trodd at jeg har sett og opplevet noe slikt."
"Opplevet?" spurte en av de fremmede studentene. "Er det mulig! Det må De være så god å fortelle oss!" - "At du ikke har fortalt oss det!" sa søstrene. - "Kjære Marie, det kan da ikke være din mening at du virkelig har sett underjordiske eller noe overnaturlig?" sa fruen i en tone som både var spørrende og bebreidende.
"Opplevet? - nei, det er vel ikke det rette ordet; men hele scenen med sagnets syner og fortellingen om dem sto levende for meg, som om jeg selv hadde sett dem, som om jeg hadde hørt klokkene og kirkesangen, kort sagt som om jeg hadde opplevet det, og efter dette inntrykk ble det skrevet ned i dagboken min."
"Ja, ja, vi kjenner Maries opplevelser," sa den eldste broren, som gikk under navnet Prosaisten, spottende; "bare skade at det ofte faller litt sentimentale og overspente. Hun er i stand til å gjøre en fortryllende prins av en tiggergutt og et dikt av noen fuglepip."
Søsteren ble en smule fortrydelig over disse utfallene, og lot seg nøde, men efter gjentatte anmodninger om å fortelle, sa hun:
"Mens inntrykket ennu var friskt, skrev jeg ned disse opplevelsene på min måte, og siden det nu forlanges, skal jeg hente dagboken og lese det opp." Efter et øyeblikk kom hun tilbake og leste med vakkert foredrag og velklingende stemme følgende:
"Det første året vi var flyttet hit ut fra Valdres, tilbrakte jeg noen tid inne i byen; men jeg fant meg slett ikke vel der inne og lå også i en svær sykdom. Da jeg var kommet noe til krefter, rådet lægen meg til å ta hjem - det var også mitt inderligste ønske - og at jeg skulle reise og ferdes så meget som mulig ute i luften. Her var ikke anledning til store reiser, det kan De nok vite, men da far ved begynnelsen av sommeren skulle på sin vanlige anneksreise til dalen, fikk jeg lov å følge med. Nu følte jeg meg så frisk. Sunnheten strømmet atter gjennom mine årer; jeg syntes det var så herlig å leve; jeg gledet meg barnlig over naturen, over de ofte yndige, ofte triste, men gripende egne og landskaper vi reiste igjennom, over den gjennomsiktige elven vi rodde oppover, med dens avspeilinger av løvskoger, grønne bakker og åser, med dens hvirvler og strømmer og fosser. Enkelte av disse landskapene står så levende for meg at jeg synes jeg ser dem ennu. Således gikk jeg søndagseftermiddagen, da far hadde reist i sognebud innpå åsen, fra Sundgården bortover moen til en tverrelv, hvor jeg traff Hans, sønnen fra den gården hvor vi hadde tatt inn; han holdt på åmete eller fiske med flue, en kunst som han forsto best av alle vidt og bredt, og endel unge piker hadde samlet seg ved elvekanten for å se på fisken og på fiskeren. Her hørte jeg om den usynlige kirken på moen og om de underjordiske i Bratteberget.
Men det er ikke en, men mangfoldige, som har hørt det ringe med kirkeklokkene i den usynlige kirken på Brattebergmoen; de lyder nesten som kirkeklokkene ved annekskirken. I den tid da mor Sundet var hjemme i Tverrdalen, skulle hun engang hente en vending vann om aftenen. Da hørte hun at det ringte nordenfor på moen; hun satte bøttene fra seg for å lye, og det lød liksom ved annekskirken. Hans har også hørt det samme. Da han var en liten gutt, og han en natt hadde vært borte å mete i tverrelven i følge med en husmannsgutt, som var litt eldre, hørte de kirkeklokkene ringe på moen, og de syntes det "mumlet og tuslet" over hele moen, og hvor de gikk. Da de kom til plassen, torde Hans ikke gå hjem alene, men husmannsgutten måtte følge ham til grinden, og da han kom hjem, torde han ikke legge seg i sengen sin på låven, men han ble inne i stuen om natten. De hadde enda bare hørt klangen av klokkene; men da Elling Hvitmyr, som var husmann under Sundet, hadde vært ved tverrelven og fisket en natt, og han gikk hjem nordefter slette moen, som de sa, syntes han med ett at stien som går mellom tverrdalen og Sundet tett ved Bratteberget, og som just ikke er synderlig bred, ble så bred som en kirkevei, og før han visste hvordan det gikk til, var han like innpå kirkeveggen. Den var brun og nylig tjærebredd. På kirken var det tårn, og på tårnet en gullfløy så stor som en grind. Inni kirken var det fullt av folk; de sang, og det var sterkt lys der, så det lyste ut igjennom alle vinduer; bakenfor kirken var det grønne enger vidt og bredt, men gårder kunne han ikke se. Nøkkelen sto i kirkedøren, og en stor blank ring hang der; han syntes at døren ikke var lenger borte enn at han kunne hugge kniven sin i den. Mens han sto og så på døren og kirken og all denne herligheten og begynte å ta og famle efter tollekniven, var det som om én skulle ha slått benene bort under ham, for han falt nesegrus like mot kirkeveggen. Da han kom til seg selv igjen, lå han midt i stien, og så hverken kirke eller kirkeveien eller noen av alle disse herligheter; men stien og moen lå foran ham, Bratteberget til venstre, og til høyre hevet Bjørndalskollen seg høyt over åsen.
Med dette Bratteberget skal det heller ikke være ganske riktig. Det er en liten skogkledd åsknatt som på østsiden faller av i en glatt, tverrbratt vegg, som vender like mot den omtalte stien over moen. En vinteraften kom den samme Elling Hvitmyr og en annen mann, som hette Nils, fra kvernen ved Tverråen. De dro hver sitt kjelkelass; Ellings lass var ikke meget tungt; derfor gikk han raskt i forveien, så at Nils måtte ta i og dra så sterkt han kunne, for å holde skritt med ham. Da de kom midt for Bratteberget, satte de seg til å hvile, hver på sitt lass, og vendte ryggen mot åsknatten. Nils, som hvilte albuene på knærne og ansiktet i hendene, begynte straks å nikke og blunde; men Elling, som var lysvåken, fikk se et skimt borti åsen på den andre siden av moen, og dermed ble det så lyst, at han hadde kunne se å træ i en nål. Da han snudde seg om, var det åpnet en stor dør oppi berget; han så like inn i en høy prektig stue; på skorstenen brant et bål, som ga så sterkt lys at han kunne se spikerhodene sitte i rad bortover gulvet. Kvinnfolk fór frem og tilbake og skygget hvert øyeblikk for ilden; de hadde meget travelt, og for ham så det ut som om de stelte til gjestebud. "Nei, se disse du!" ropte han til Nils, - "Å, Kors i Jesu navn, hva er dette da?" ropte Nils, idet han våknet og lyset skar ham i øynene. Men han hadde ikke før sagt disse ordene, før det med larm og brak ble slått igjen en port i berget. Skrallet var så sterkt at det ga gjenlyd i Bjørndalskollen og åsen på den andre siden av moen, og de satt med ett i det dypeste mørke. Elling Hvitmyr lignet lyden med en han hadde hørt før, og sa at det var akkurat som når en skreller igjen den store festningsporten, da han sto ved fanteriet (infanteriet) i Fredrikstad.
Det var en deilig eftermiddag, da jeg hørte dette; under samtalen og fortellingene skummet og suste elven hen under løvtrærne; fiskene sprang høyt opp av vannet efter fluer og fryvil og blinket i solskinnet, og fuglene sang så liflig inne i de grønne kronene; det var noe så lunt og varmt i deres sang, som jeg aldri har følt hverken før eller siden - det var for meg som om sommeren og dens friske liv feiret sitt inntog denne dagen. En av disse sangene, hvis slag jeg alltid har yndet, men hvis navn jeg aldri har visst, begynte å synge i lave, dempede toner, som vugget meg i en mild og drømmende, sommerlig stemning. Sangen fremkalte yndige billeder, som vekslet i mitt sinn med det skiftende tonefall. Først forekom det meg at den sang om Nordens mørke høst, om skapningens lengsel efter det solbeskinnende, himmelklare Syden. Da syntes jeg den hvisket om hvordan den satt der dypt inne i de alltid grønne kroners skygge og svalhet, når middagssolen brant hett, og intet levende vesen var å se, uten de ville bøfler, som bisnet i sumpene; jeg syntes den sang om hvorledes den satt i pinjens krone ved aftentid og lyttet til gitarens toner, til de elskendes hvisken, der lød som sang i det fremmede tungemål; men - "snart kom det en tredje mann, mørk og formummet; jeg reddedes over de vrede ord, over stålet som blinket i månens stråler; jeg fløy langt bort imellom de høye berge; der lurte ville røvere". Den sang om skudd, om mord og overfall, om deilige kvinner, som ble ført langt bort i de dype skoger. Med redsel fløy den lenger syd, over det blå skinnende hav, og besøkte Schiras, Damaskus og Kairos palmelunder; i muntre toner sang den om Østens deilige døtre og om det vidunderlige, brokede liv, som i klare farver er gått opp for den som engang med hele sitt sinn har tapt seg i de arabiske fortellingers fortryllende land. Men nu ble tonene smeltende, for snart å stige i dempet jubel. Det var vårlengselen efter Norden; det var ferden mot nord, inntoget i de sommerfriske løvkronene; det var elven og fossen og skogen og sommernatten som klang igjennom de fyldige tonene.
Jeg gikk alene bort over moen. Til høyre lå Bjørndalskollen; bare dens nøkne topp var belyst av aftensolen, mens en sky kastet sin skygge over dens mørke skogkledde masser og gjorde den enda mørkere; fra foten av denne strakte moen seg med sine ranke furutrær jevn og flat hen imot det steile Bratteberget, hvor den gjør en senkning og danner en dal; på den andre siden av dette berget strømmer storelven, som bare på et enkelt sted skimtes mellom stammene. Da jeg kom dithen, gled et stråleglimt frem under skyen som dekket for aftensolen, og spilte med et rødlig lys mellom trærne. Mens elvesuset og fuglesangen der borte fra ennu klang i mitt øre som den søteste melodi, begynte en måltrost sin muntre vise; en annen liten fugl fulgte den utrettelig med en ensformig sang. Jeg hørte og lyttet, plutselig var hele skogen fylt med den lifligste duft; jeg følte meg til mote som om jeg selv var en fugl, som svevet om mellom blomster og fuglesang, som et mindre jordisk vesen mellom høyere vesener, kort sagt - som om noe usynlig, overnaturlig var meg nær. Salmesang og fjerne kirkeklokker lød for mine ører - så syntes jeg - og det forekom meg som om jeg så den gamle kirken, de hadde fortalt meg skulle stå hist mellom trærne, og da jeg nu så hen mot elveblinket mellom trestammene, sto kirken plutselig for meg; i aftendunsten som steg fra elven, kunne jeg ikke skjelne dens omriss tydelig, men høyt på tårnet blinket gullfløyen, og ut igjennom vinduene gikk et lys, sterkere enn aftenlyset i skogen. Forbauset reiste jeg meg opp og ville gå nærmere, for å se bedre; sangen lød ennu i mitt øre; men jeg hadde ikke gjort et skritt før det hele var forsvunnet."
Her endte hun opplesningen og fortsatte muntlig:
"Denne begivenhet har av og til dukket opp for meg som en fjern og uklar erindring, men under samtalen og fortellingene i aften er den kommet frem med usedvanlig klarhet. Hittil har jeg undertiden trodd at det virkelig var den usynlige kirken jeg så, at det var de underjordiskes sang og klokker jeg hørte; men efter det som er sagt i aften, må jeg vel anta at det ikke har vært annen enn en gjenklang i sjelen av de sagn som jeg nylig hadde hørt, en avspeiling av den natur som omga meg, og av de naturtoner jeg hadde lyttet til."
Presten og fruen rystet av og til på hodet til denne fortellingen, mens den eldste broren fremdeles nu og da henkastet noen ord om slett fordøyede romaner, sentimentalitet og overspenthet; de andre lot til å høre på den med forundring og bifall, idet de snart smilte, snart nikket til skildringen. Da den var til ende, tok doktoren ordet: "Jeg kan ikke annet," sa han, idet han bukkende nærmet seg fortellerinnen, "jeg kan ikke annet enn takke frøkenen for denne poetiske virkeliggjørelse av den synsmåte jeg har satt frem. Jeg er imidlertid ikke fullkommen viss på om det har vært Deres mening, på denne måte å ta den i forsvar." - Frøkenen satte et likeså fremmed, forundret og spørrende ansikt opp til denne talen som tilhørerne. Noen brast tilmed i latter, hvorfor doktoren fortsatte: "Nu, det var altså ikke således ment. Hvis det da må være meg tillatt å ytre meg angående opprinnelsen til de syner eller fornemmelser gjennom syns- og høreredskapene De hadde, da er det min uforgripelige mening at nervefeberen og den efter sykdommen stigende livskraft og nervevirksomhet, ytterligere forøket ved den, under solstrålenes påvirkning på trærne og skogen, av disse rikeligere utstrømmende surstoffgass eller livsluft, har fremkalt en spent eller overinsitert stemning, hvorav synene naturlig fremgikk." - Hele selskapet satte i å le, hvorefter den yngste av prestens sønner til alminnelig fornøyelse søkte å godtgjøre at hele fortellingen var et klart og håndgripelig bevis for det han tidligere hadde fremholdt.
Under denne meningskamp som nu oppsto, kom den eldre av prestens sønner inn igjen fra en utfart til folkestuen. "Har dere lyst," sa han, "å høre spurninger og eventyr? Har dere lyst til å leke juleleker eller å se på, skal dere gå ut i borgstuen; der er det i full gang."

Krum-Bum-Bes

Jeg har glemt. Svigermora har gav meg en elektrisk bok. Det er dårlig for PDF ordbøker eller slikt, men passer bra for ting som folkeeventyr. Nå skal jeg lese!

Hvis elektroniske bøker hadde en ordbok, skulle det være kjempefint.

[Katten]

Krum-Bum-Bes

en elektrisk bok

bli forsiktig!))

[Krum-Bum-Bes]

Katten

bli forsiktig!))

Jeg bruker gummi hansker.

[Katten]

Krum-Bum-Bes

Jeg bruker gummi hansker.

tøft!!!!!!!!))))))))))))))))))))!!!!

[Dream]

En signekjerring

Et stykke fra bygdeveien i en av de mellomste bygdene i Gudbrandsdalen lå det for noen år siden en stue på en haug. - Kanskje den ligger der ennu. Det var mildt aprilvær utenfor: sneen smeltet; bekker bruste ned igjennom alle lier, marken begynte å bli bar; trostene skjentes i skogen; alle lunder var fulle av fuglekvitter, det tegnet til en tidlig vår. I den veldige bjerken og de høye rognetrærne, som sprikte med sine nakne grener ut over taket på stuen i det tindrende solskinnet, vimset noen travle meiser, mens en bokfink satt i bjerkens topp og sang av fullt bryst. Inne i den røkfulle sperrestuen var det uhyggelig og skummelt. En middelaldrende bondekone, som så meget alminnelig og lite oppvakt ut, holdt på med å blåse fyr i noen grener og rå vedtrær hun hadde lagt under kaffegryten på den lave peisen. Da det omsider var lykkes, reiste hun seg, gned røk og aske ut av de sviende øynene og tok til orde:
"Folk sier det nytter ikke med denne støpinga, for barnet har ikke svekk, sider de, men det er en bytting; der var en skinnfellmaker her om dagen og han sa det samme, for da han var liten, hadde han sett en bytting ute i Ringebu, og den var så blaut i kroppen og så lealaus som denne."
Mens hun talte, hadde det enfoldige ansiktet et uttrykk av bekymring, som vitnet om hvor dypt skinnfellmakerens utsagn hadde slått ned i hennes overtroiske sinn.
Den hun henvendte seg til, var et sværlemmet kvinnfolk, som så ut til ånærme seg de seksti. Hun var usedvanlig høy av vekst; men når hun satt, syntes hun heller liten, og denne egenhet hadde hun å takke for at folk hadde føyet økenavnet Langelår til navnet hennes, Gubjør. I det taterfølget hun hadde flakket om med, var hun kjent under andre navn. Grå hår stakk frem under skautet, som innrammet et mørkt ansikt med buskede bryn og en lang nese, bulket ved roten. En lav panne og ansiktets bredde over kinnbenene tydet på små evner, men det ble motsagt av det umiskjennelige uttrykk av lurhet i de små, spillende øynene og av den inkarnerte bondefulhet som preget seg i rynker og minespill. Klærne hennes tydet på at hun kom fra et nordligere bygdelag; ansiktet og hele hennes fremtreden røpet signekjerringen, eller i det minste den omstreifende fantekjerring, snart frekk og uforskammet; snart ydmyk og smiskende, alt etter omstendighetene. Mens husmannskonen snakket og syslet med kaffegryten, satt Gubjør og puffet så smått til en hengevugge, som det lå et sykelig utseende barn i. Rolig og selvsikker svarte hun på husmannskonens ord, ennskjønt de funklende øynene og dirrende trekninger omkring munnen viste at hun på ingen måte var tilfreds med skinnfellmakerens forklaring.
"Folk," sa hun, "de snakker så mye om det de ikke skjønner, min kjære Marit Rognehaugen, de snakker både i vær og vind; og skinnfellmakeren skjønner seg kanhende vel på saueskinn; men på svekk og byttinger skjønner han seg ikke - det sier jeg, og det skal jeg stå ved òg. Jeg skal tro, jeg skjønner meg på byttinger, for jeg har sett nok av dem. Den byttingen han snakket om, det var vel den til henne Brit Briskebråten på Fron, for hun minnes jeg hadde en bytting, og det var vel den skinnfellmakeren utifra der talte om, kan jeg tro. Hun fikk den straks hun var blitt gift, for først hadde hun et lekkert barn; men det blei bytta om med en trollunge så arg og eitrende vill som sjølve Fanden. Aldri ville den mæle et ord, men bare ete og skrike. Ikke hadde hun hjerte til å denge 'n eller fare ille med ungen heller; men hvordan det var eller ikke, så hadde de lært henne til å gjøre noen kokklementer og kokkeras, så de fikk 'n til å snakke, og da skjønte hun riktig, hva for kar han var. Så sa hun til 'n at jutulen skulle flytte 'n til helvetes, kalte 'n en helvetesbrann og en trollunge, ba 'n reise dit han var kommet fra, og til å baske 'n om øra med sopelimen, og det dugelig. Men da hun det gjorde, blei døra slått opp på vid vegg, mi mor, og der kom en inn gjennom den - enda hun ikke såg noen - nei bevars - og reiv byttingen bort og kasta barnet hennes eget inn på gulvet så hardt at det tok til å gråte. - Eller kanskje det var den til henne Siri Strømmhogget? Den var som en gammal, vindtørr kall; kanskje den var laus i leddene, men den lina ikke barnet ditt mer enn den gamle lua mi. Jeg kommer den godt i hug; det var den tid jeg tjente hos klokkeren liksom en dag til dugurds, da såg jeg den en gang, og jeg kommer vel i hug, hvorledes hun fekk 'n, og hvorledes hun blei kvitt 'n også. Det var snakk nok om det den tid; for denne Siri var kommet her av bygda. Da hun var ung, tjente hun på Kvam, og jeg hugser henne godt, da hun var heime i Gaupeskjelplassen hos foreldra sine. Sia kom hun ut til Strømhogget og blei gift med Ola, sønnen der. Da hun så låg på barneseng første gangen, kom det inn i stua ei fremmedkjerring og tok barnet - for nylig før hadde hun barslet - og la et anna istedenfor det. Siri ville opp og ha att barnet sitt, og hun kavde alt det hun orka; men hun kunne ikke komme av flekken, for hun var maktstjålen. Hun ville skrike på moster si, som var utafor, men hun kunne ikke få opp munnen, så redd var hun, hun kunne ikke være mer redd om de hadde stått over henne med kniven. Ungen hun hadde fått igjen, var en bytting, det var greitt å skjønne, for den var ikke som andre barn, den bare skreik og låt som det satt en kniv i 'n, og den kveste og slo om seg som en huldrekatt og var argere enn arvesynda. Åt gjorde 'n støtt. Mora visste ikke si arme råd for å bli kvitt 'n; men så fikk hun oppspurt ei kjerring, som visste det bedre, skal jeg tru; for hun sa at hun skulle ta ungen og legge 'n på søpledyngen og piske 'n med et dugelig bjørkeris, og det skulle hun gjøre tre torsdagskvelder i rad. Ja, hun gjorde så, og den tredje torsdagskvelden kom det flyvende ei kjerring over låvetaket, og den kjerringa kasta en unge på flisedyngen og tok sin egen igjen. Men med det samme slo hun Siri over fingrene, så hun har merke av det ennå, og det merket har jeg sett med mine egne øyer," tilføyet Gubjør for ytterligere å bekrefte sin fortelling. "Nei, dette barnet her er ikke mere en bytting, enn jeg er bytting, og hvorledes skulle det ha båret til at de skulle fått bytta det om?" spurte hun.
"Nei, det kan jeg ikke skjønne heller," sa husmannskonen troskyldig; "for jeg har jo hatt bevergjel i vogga, - jeg har fyrt over han, og jeg har korsa han, og jeg har satt ei sølje i skjorta hans, og kniv har det stått over døra, så jeg veit ikke hvorledes de skulle få bytta 'n om."
"Jøss, de har inga makt da, nei korse meg da! jeg veit nok enda beskjed om det," tok signekjerringen til orde igjen: "for ute på bygdene ved Kristiansbyen der kjente jeg ei kone. Hun hadde et barn, og det var hun så syten for, hun korsa og fyrte over det, det beste hun hadde lært både med bevergjel og anna, for det var nok mye trollskap og fandenstøy - Gud bevare min munn likevel - på den bygda; men så var det ei natt, hun låg med barnet framfor seg i senga, og mannen han låg ved veggen. Rett som de låg, så vakna han, og da fekk han se at der blei sånt et rautt lysskinn i stua, riktig som når en setter seg til å rake i glørne med eldraken. Ja, det var en som rakte i glørne også; for da mannen i stua såg dit, så satt det en gammal mann bortved omnen og rakte i glørne, og han var så fæl at det ikke var noen måte på det, og et langt skjegg hadde 'n. Da det var blitt riktig lyst, begynte han å rekke og rekke med armene etter barnet, men han kunne ikke komme fra krakken, der han satt. Armene de blei så lange, ja så lange at de nådde midt ut i stua; men fra omnen kom 'n ikke, og barnet kunne 'n ikke nå. Såleis satt han ei lang stund, og mannen blei ganske fælen, der han låg, og han visste ikke hva 'n skulle gjøre. Så hørte 'n det pusla bort ved vinduet.
"Per, kom nå da!" sa det.
"Å, hold din skitne kjeft!" sa mannen, som satt ved omnen, "der er jo tomla for ungen, jeg kan inte få den."
"Så kan du komme att da, veit jeg!" sa det utafor. Det var kjerringa, som sto der og skulle ta imot den.
Nei, se på denne lekre veslegutten her!" sa signekjerringen smiskende og tok barnet rett som det våknet. Det strittet imot kjærtegnene til den fremmede konen og dro på gjepen til hennes søtladne, vamle miner; "han er så kvitlett og klar som en engel; han er litt blaut i ledene sine - det er 'n - men når de sier han er en bytting, så lyger de på 'n, jaggu gjør de det, ja! Nei, mor, det er svekk," sa hun i en overbevisende tone og snudde seg til moren; "det er svekk!"
"Hysj, husj! jeg synes det banker i veggen. Å, Gud trøste meg, er han Truls kommet att!" sa kjerringen på Rognehaugen, forskrekket over å bli overrasket av mannen i kaffeslabberas med signekjerringen. Hun sprang bort, åpnet døren og så ut; men der var ingen annen enn en broket katt, som satt på trappen og pusset sine våte labber efter en forårsjakt i orekrattet. Truls var det ikke; men utenfor i solveggen satt en grønnspett og hugg og banket for å vekke de døsige insekter av vinterdvalen. Hvert øyeblikk dreiet den på hodet, som om den så efter noen, men det var ikke annet enn en aprilskur den ventet.
"Er der noen?" spurte signekjerringen. "Nå ja så," ble hun ved, da svaret var nei, "så la døra stå, så får vi litt godt av sola, og så ser vi mannen når han kommer, for han er vel på denna sida."
"Han fór med skikjelken etter et lauvlass til geitene," svarte husmannskonen. "Men jeg er så redd han skal komme på oss. Sist fekk 'n spurt du hadde vært her, og han var så gal at det ikke var måte på det, og så sa 'n at jeg skulle få noen skillinger å gå til doktoren med; han ville ikke vite av slikt jåleri og overnaturlig kurering, for han er så vel lært; han trur ikke på slikt, sia han gikk omkring i bygda med han Johannes skolemester."
"Til dokteren? Tvi!" sa signekjerringen og spyttet. "Jo, det skulle vel noen by til å komme til den biksen med armoda. Kommer en ikke med gull og dyre gaver," fortsatte hun knotende, "så hogger og biter han, som det var bikkjer og ikke folk. Hvorledes var det da Gjertrud Kostebakken låg med døden i halsen og hadde barnevondt på det tredje døgnet, meiner du? Neigu ville 'n ikke ut til ei fantekjerring, for han var i julegjestebud hos skriveren, og ikke reiste han heller, før de truga 'n både med bisp og amtmann. Han kunne gjerne ha latt det bli også, for da han kom på tråkka, var kjerringa død. Nei, gå til doktoren for slikt et barn som har svekk, det skulle vel Fanden. Ja, gud bevares, du må gjerne gå for meg," sa hun spotsk. "Men kan han hjelpe mer enn som så - så la meg aldri skaffe noen til helsa si i dette liv. De kan ikke med svekk, for det står ikke om den i bøkene; de veit ikke hjelperåd for den sjuken; og det skjønner de sjøl også, derfor gir de hverken pulver eller vonde drikker og slikt fandenskap for den. Nei, det er ikke annan råd enn å støpe, men de kan ikke med det."
"Sett så på støpeskeia, mor mi," begynte hun i en annen dur, "for det lir til høgstdags. Har vi støpt to ganger, så får vi støpe den tredje med, ellers kunne det bli galt på ferde. Barnet har svekk, men der er ni slag svekk i verden. Ja, ja, det har jeg sagt deg, og du såg jo det, at han hadde vært ute både for trollsvekk og vassvekk; for den første torsdagen så blei det en mann med to store horn og ei lang rumpe. Det var trollsvekk. Sist så blei det ei havfrue. Ja, du såg den jo så skjellig, som den var skildra. Det var vassvekken. Men nå er det torsdag igjen, og nå spørs det hva det blir, når vi støper nå. Det er den tredje gangen det kommer an på, måvite. Der har du barnet," sa hun, og rakte det til konen."La meg nå få i meg denne kaffedråpen, så skal jeg til."
Da kaffen var drukket, og den klinkende spilkum satt bort med "takk og ære", gikk hun betenksomt bort til peisen og tok frem et snushorn.
"Sia sist torsdag," sa hun, "har jeg vært i sju kjerkesogn og skrapt vindusbly av kjerkevinduene ved nattleite; for det blei forbi med kjerkeblyen den gangen. Det kan leite på både sjel og kropp," mumlet hun hen for seg, mens hun rystet noe av det efter sigende så møysomt innsamlede bly fra snushornet ut i støpeskjeen.
"Du har vel henta nordenrennendes vatn høgstnattes?" spurte hun videre.
"Ja, jeg var ved kvernbekken i går natt; det er det eneste vatn, som er nordenrennendes på lang lei," svarte husmannskonen og tok frem et veltillukket spann, og helte vannet fra det over i en ølbolle. Over den ble lagt en byggbrødleiv, som det var boret hull i med en stoppenål. Da blyet var smeltet, gikk Gubjør bort i døren, så opp på solen, tok så støpeskjeen og helte det smeltede blyet gjennom hullet langsomt ned i vannet, mens hun mumlet over det ord som syntes å lyde slik:

"Jeg maner for svik og jeg maner for svekk;
jeg maner den bort, jeg maner den vekk;
jeg maner den ut, jeg maner den inn;
jeg maner i vær, og jeg maner i vind;
jeg maner i syd, og jeg maner i øst;
jeg maner i nord, og jeg maner i vest;
jeg maner i jord, og jeg maner i vann;
jeg maner i berg, og jeg maner i sand;
jeg maner den ned i en olderrot;
jeg maner den inn i en folefot;
jeg maner den inn i helvetes brann;
jeg maner i nordenrinnendes vann;
der skal den ete, og der skal den tære;
til mén for barnet skal den inte være."

Som ventelig kunne være, sydet og sprutet det glødende blyet, da det kom i vannet.
"Hør på trollskapen du, nå må den ut," sa signekjerringen til den andre, som både redd og andektig sto og lyttet og så til med barnet på sine armer. Da brødleiven ble tatt bort, viste der seg i vannet et par figurer, som det smeltede blyet hadde dannet. Signekjerringen betraktet dem lenge, og grunnende med hodet på skakke; så gjorde hun et nikk og sa:
"Liksvekk, liksvekk! - først trollsvekk, så vassvekk, så liksvekk. En av dem kunne vært nok!" la hun til, og rystet på hodet. "Ja, nå ser jeg hvorledes det er gått til," vedble hun høyt og vendte seg til konen i huset: "Først har Di reist gjennom en skog og forbi et berg, mens trolla var lause; der sa du Jesu navn. Så kom Di over et vatn; der sa du også Jesu navn over barnet; men da du kom forbi kjerkegarden, var det før hanegal, så glømte du det, og der fanga barnet liksvekk."
"I Jesu navn, hvor kan du vite det?" brast det ut av husmannskonen. "Det er sant hvert evige ord du sier. Da vi reiste heim fra setra, kom vi så seint ut, for det var kommet noen sauer bort for oss, og mørket kom alt på da vi var i heimseterlia, og en gang syntes jeg jeg såg et lysskinn borte i skogen, og jeg hørte liksom en port gikk opp i Vestnabben - der sier de nå der skal være bergfolk - "jesu navn da," sa jeg i det samme over barnet. Den tid vi satte over elva, hørte jeg et skrik så fælt at - "Jesu navn da," sa jeg over barnet - men de andre sa det bare var lommen som skreik mot vondt vær."
"Ja, det var nok det, om det bare var lommen," sa signekjerringen; "når den dårer et spebarn, så får det svekk."
"Det har jeg også hørt; jeg trudde nå det var det som verre var, den gang," vedble den andre. "Men da vi kom forbi kjerkegarden, var det over høgstnatt, der slo stuten seg reint galen for oss, og bølingen til folka på garden var ikke likere, og der ble sånt styr med krøttera at jeg ikke sansa å signe barnet."
"Der har han fanga det, mor, for det er liksvekk fra kjerkegarden. Se sjøl i bollen her: der står ei likkiste, og der står et kjerketårn, og i kista ligger der et lik og spriker i fingrene," sa signekjerringen med salvelse, idet hun tolket de mystiske figurene det smeltede blyet hadde dannet.
"Hm, hm, hm, der er ei råd!" mumlet hun igjen, men høyt nok til at den andre kunne høre det.
"Hva er det for ei råd?" spurte konen glad og nysgjerrig til like.
"Der er ei råd, - det leiter på, men det får til," sa signekjerringen. "Jeg skal gjøre sammen et svøpebarn, og det skal jeg grave ned på kjerkegården, så trur de døde de har fått barnet til seg, og Gud hjelpe meg om de skjønner anna! Men det spørs etter arvesølv. Har du arvesølv?"
"Ja, jeg har et par gamle sølvmarker jeg fekk i faddergave; jeg har ikke nennet røre dem før, men når det gjelder liv så -" sa konen, og ga seg straks til å lete i leddikken på en gammel kiste.
"Ja, ja, den ene skal jeg legge i berg, - den andre i vann, - den tredje skal jeg grave ned i vigd jord, der svekken er fanga; - tre må jeg ha," sa kjerringen, "og så noen filler til å gjøre en reiverunge av."
Hun fikk det hun ville ha. En dukke var snart sydd sammen i form av et svøpebarn. Nu reiste signekjerringen seg, tok dukken og staven og sa:
"Nå går jeg på kjerkegarden og graver den ned. Tredje torsdagen fra i dag kommer jeg igjen, - så får vi se. Blir det liv, så kan du se deg i øyesteinen på barnet, men skal det dø, før lauvet faller, så ser du bare svart, og ikke anna enn svart. Så går jeg nordetter til Joramo. Der har jeg ikke vært på lenge; men de har sendt bud etter meg for en unge som har bare trollsvekk: da er det inga sak; jeg skal føre han rangsøles under en grastorvstrimmel, så blir han til folk."
"Ja så, ja så da!" sa husmannskonen beundrende. "Joramo? Det er jo i Lesja? Kors bevares, så langt borte da!"
"Ja, det er langt dit; men der er jeg født og båren," svarte signekjerringen. "Jeg har vanka vidt, men sanka litt, sia jeg var der. Den tid var det bedre tider for Gubjør," sa hun med et sukk og satte seg ned på benken. "Men der på Joramo var vel en bytting," sa hun videre, idet et sagn fra fortiden dukket frem for erindringen, da hun så tilbake mot sin barndom. "Oldemor til moster min, hun var på Joramo i Lesja, og hun hadde en bytting. Jeg såg 'n aldri; for hun var død, og den var borte, lenge før jeg kom til; men mi mor fortalte ofte om 'n. Han såg ut i ansiktet som en gammal værbarka kall. I øynene var 'n så rau som en mort, og han glodde i mørket som ei kattugle. Han hadde et hue så langt som et hestehue og så tjukt som et kålhue; men beina var som en saulegg, og på kroppen var 'n som fjorgammalt spekekjøtt. Aldri gjorde 'n anna enn ule og tute og skrike, og fekk 'n noe i hendene, så kasta 'n det lukt i synet på mor si. Støtt var 'n sulten som ei bygdebikkje; alt han såg, ville 'n ete, og han åt dem mest ut av huset. Jo eldre han blei, dess argere blei 'n, og det var ikke noen måte med skrik og skrål; men aldri fekk de 'n til å snakke et eneste ord, enda han var gammal nok til det. Han var det leieste troll noen hadde hørt om, og de hadde slikt kjåk med 'n både natt og dag, at ingen kan si det. De søkte hjelperåd både her og der også, og kjerringa blei rådd både til det ene og til det andre. Men hun syntes ikke hun hadde hjerte til å slå og denge 'n heller, før hun var riktig viss på det var en bytting; men så var det en som lærte henne at hun skulle si, at kongen skulle komme; så skulle hun gjøre opp en stor varme på skorsteinen og slå sund et egg. Skallet skulle hun sette over varmen, og målstanga skulle hun sette ned igjennom pipa. Ja, hun gjorde så. Da byttingen fikk se dette, reiste 'n seg opp i vogga, og glodde på det. Kjerringa gikk ut og kikket gjennom nøkleholet. Da kraup 'n ut av vogga på hendene, men beina blei liggende oppi den, og han strakte seg ut, og han blei så lang, ja så lang, at 'n nådde tvers over stuegolvet og kom heilt opp i skorsteinen.
"Nei," sa 'n, "nå er jeg så gammal som sju vedfall på Lesjaskogen, men aldri har jeg sett så stor ei tvare i så lita ei gryte på Joramo."
Da kjerringa såg dette, og hørte det han sa, så hadde hun nok. Da visste hun det var en bytting, og da hun kom inn igjen, kraup 'n sammen bort i vogga som en orm. Så begynte hun å bli slem mot 'n og om torsdagskvelden tok hun han ut og dengte 'n dyktig på søpledynga, og da knistret og låt det rundt henne. Den andre torsdagskvelden gikk det like ens; men da hun syntes han hadde fått nok, så hørte hun det sa, liksom ved siden av henne, og det kunne hun skjønne var hennes eget barn:
"Hver gang du slår 'n Tjøstul Gautstigen, så slår de meg igjen i berget."
Men den tredje torsdagskvelden hydde hun byttingen igjen. Da kom det ei kjerring flyvende med en unge, som hun var brent.
"Kom att med 'n Tjøstul, der har du att hvalpen din!" sa hun og kastet til henne barnet.
Kjerringa rakte fram handa og skulle ta mot det, og hun fikk fatt i det ene beinet; det beholdt hun i handa. Men resten så hun aldri; så hardt hadde bergkjerringa kastet."
Mens hun fortalte dette, satt konen i huset så urolig og skvetten at til slutt måtte Gubjør legge merke til det, enda hun nok var svært opptatt av sin egen fremstilling.
"Hva er det på ferde?" spurte hun. "Å, det er mannen som kommer," sa hun og tittet ut av døren, og høytidelig la hun til: "Det er ikke blivendes for ho Gubjør ved pallen din; men vær ikke redd, mor; jeg skal gå nedmed kjerkegarden, så ser han meg ikke."

Tuftefolket på Sandflesa

Langt til havs rett ut for Trena på Helgeland ligger det en liten banke som kalles Sandflesa; det er en utmerket fiskeplass, men vanskelig å finne, for den flytter seg fra sted til annet. Men den som er så heldig å treffe på den, er sikker på å gjøre godt fiske. Luter han seg over båtripen, ser han i klart og stille vær et smalt søkk på bunnen, lik kjølfaret etter en stor nordlandsjekt, og en diger fjellknatt på skap som et naust. Denne banken har ikke alltid ligget på havets bunn. I gamle dager var den en øy og tilhørte en rik helgelandsbonde; til ly mot uvær under sommerfisket hadde han satt opp en rorbu der, og den var større og bedre enn rorbuer bruker være. Det finnes dem som tror at Sandflesa ennå stundom hever seg opp over havet som en vakker øy. Dette skal jeg la være usagt, men i hin tid gikk det ikke riktig til på den øde holmen. Fiskere og ferdesfolk sa for visst at de hadde hørt latter og styr, spill og dans og hamring og annen romstering, og oppsang liksom til jekteoppsetting, når de fór der forbi. Derfor satte de gjerne kosen et stykke utenom; men det var ingen som kunne fortelle at han hadde sett en levende sjel på Sandflesa.
Denne rike bonden jeg talte om, hadde to sønner, som hette Hans Nikolai og Lykke-Anders. Den eldste var en som det ikke var godt å bli klok på; det var en lei kar å komme til rettes med, og han hadde enda mer næringsvett enn nordlendinger pleier ha, og de har sjelden for lite av den guds gave. Den andre, Lykke-Anders, var en villstyring, men alltid i godlaget, og han sa støtt, om det gikk aldri så galt, at han hadde lykken med seg. Var han ute og plyndret ørnereir, og ørnen flenget ansiktet hans så blodet rant, sa han det samme, bare han kom hjem med en ørneunge; kollseilte han, som ikke sjelden hendte, og de fant ham på hvelvet, forkommen av væte og kulde, så svarte han, når noen spurte hvordan han hadde det: "Å, passelig væl; jeg er da frelst; lykka er med meg."
Ved den tid faren døde, var de voksne, og noen tid etter skulle de begge ut på Sandflesa og hente en del redskap som var satt igjen der etter sommerfisket. Lykk-Anders hadde med seg børsa, som alltid fulgte ham hvor han fór. Det var sent på høsten dette, etter den tid fiskerne bruker reise på utror. Hans Nikolai talte ikke stort på denne reisen, men han tenkte nok på mangt og meget.
De ble ikke ferdige til å ta på hjemveien før det led mot kveld.
"Hør, vet du hva, Lykk-Anders, det blir ska'vær i natt," sa Hans Nikolai, og så utover havet, "jeg mener det er best vi blir over her til i morgen."
"Ska'vær bli det ikke," svarte Anders, "for de syv Søstrene har ikke fått på seg skoddehetta. La det skure."
Men så klaget den andre over at han var trett, og til sist ble de da enige om å være natten over. Da Anders våknet, var han alene; han så hverken broren eller båten, før han kom opp på toppen av holmen; da øynet han den langt borte, som en måke som fløy mot land. Lykk-Anders kunne ikke skjønne meningen med dette. For nistebommen lå igjen der, et anker med, børsa og forskjellig annet. Anders var ikke av dem som gikk lenge og grundet på en ting. "Han kommer vel igjen til kvelds," sa han, og ga seg i kast med nisten; "en skarv den som blir motlaus før han er matlaus." Men det kom ingen bror til kvelden, og Lykk-Anders ventet dag etter dag, og uke etter uke; så kunne han skjønne han selv skulle bli ved arven udelt; og det var tanken hans òg, for da Hans Nikolai var kommet under land, kollseilte han båten, og sa at Lykk-Anders hadde blitt.
Men Lykk-Anders mistet ikke motet; han samlet rekved i fjæra, skjøt sjøfugl og sanket skjell og sløke; han gjorde seg en flåte av hjellved, og fisket med en seitroe som var lagt etter der. En dag han drev på med dette, fikk han øye på et søkk i sanden, lik kjølfaret etter en stor nordlandsjekt, og han kunne tydelig skjelne merket etter vridningen i tauene like fra sjøen og opp til fjellknatten. Så tenkte han med seg selv, det hadde ingen fare med ham, for han så det var sant det han ofte hadde hørt, at tuftefolket hadde tilhold der og drev stort jektebruk.
"Gudskjelov for godt selskap! Det er just godtfolk. Ja, det er som jeg sier, lykka er med meg," tenkte Lykk-Anders; kanskje sa han det også, for han kunne nok trenge å snakke litt iblant. Slik levde han utover høsten; engang så han en båt; han satte et plagg på en stang og viftet med; men i det samme falt seilet, folkene satte seg til årene og rodde bort igjen i hui og hast; de trodde det var tuftefolket som flagget og viftet.
Om julekvelden fikk han høre fioliner og musikk langt ute fra havet; da han gikk ut, så han en lysning; den kom fra en stor nordlandsjekt som gled inn mot land. Men slik en jekt hadde ingen sett før. Den hadde et urimelig stort råseil, som han syntes var av silke, og det smekreste tauverk, ikke tykkere enn om det hadde vært av ståltråd; og alt som hørte til, svarte til dette, så gildt og grust som en nordlending kan ønske seg det. Hele jekta var full av blåkledde småfolk, men hun som sto ved roret, var pyntet som brud, og så staselig som en dronning; for hun hadde krone og kostelige klær. Men det kunne han se, at hun var et menneske, for hun var stor av vekst, og vakrere enn tuftefolkene, ja Lykk-Anders syntes hun var så vakker at han aldri hadde sett en jente så vakker. Jekta styrte mot land, der han Lykk-Anders sto; men snartenkt som han var, strøk han inn i rorbua, rev børsa fra veggen, og krøp opp på den store hjellen som var der; der lå han vel gjemt, men kunne likevel se det som gikk for seg i bua. Han så snart at det krydde inne i stua; den ble stappende full, og det kom fler og fler. Det tok til å knake i veggene, og stua vidde seg ut til alle kanter, og det ble så staselig og utstaffert der at det kunne ikke være staseligere hos den rikeste handelsmann; det var mest som på kongens slott. Det ble dekket bord med de kosteligste retter, og tallerkener og fat og alle kjørel var av sølv og gull.
Da de hadde ett, ga de seg til å danse. Under danseståket krøp Lykk-Anders ut gjennom ljoren, som satt på den ene siden av taket, og kløv ned. Han sprang ned til jekta, kastet fyrstålet sitt over den, og skar for sikkerhets skyld et kors i den med telgjekniven også. Da han kom opp igjen, var dansen i full gang; bordene danset, og benker og stoler og alt som i stua var, danset med. Den eneste som ikke danset, var bruden; hun satt bare og så på, og når brudgommen ville ha henne opp, skjøv hun ham fra seg. Men ellers var det ikke stans: spillemannen pustet ikke og stillet ikke eller rørte på knappen; han spilte i ett vekk med keiva, og trådte takten til svetten silte av ham, og han ikke kunne se fela for støv og røyk. Da Anders kjente at han også tok til å lette på føttene der han sto, sa han til seg selv: "Nå er det nok best jeg gir en smell, ellers så spiller han meg fra gård og grunn." Så snudde han børsa om og stakk den inn gjennom vindusgluggen, og skjøt den av over hodet på bruden, men rangt - ellers hadde kulen råket ham selv. I samme blinken skuddet gikk, fór alt tuftefolket på dør, den ene over den andre, men da de fikk se at jekta var bundet, bar de seg ille og krøp inn i et hull i berget. Men all gullstasen og sølvtøyet var igjen, og bruden satt der også; det var som hun var kommen til seg selv igjen. Hun fortalte Lykk-Anders at hun var blitt bergtatt da hun var lite barn. Da mor hennes var ved grindene en gang og skulle melke, hadde hun henne med, men så fikk hun et ærend hjem og lot henne sitte igjen i lyngen under en enerbusk; hun kunne gjerne spise bær, sa hun, bare hun sa tre ganger:

"Jeg spiser av enebær blå
med Jesu kors oppå
jeg spiser tyttebær rød
med Jesu pine og død."

Men da moren var borte, fant hun så mange bær at hun glemte å lese, og så ble hun tatt i berg. Hun hadde ikke fått annen lyte der enn at hun hadde mistet det siste leddet på veslefingeren, og hun hadde hatt det godt og vel hos tuftefolket, sa hun; men det hadde ikke sitt rette lag, syntes hun; det var liksom noe grov henne, og ille hadde hun også vært plaget ved at den tuftekallen som de ville ha henne til å ta, hang over henne sent og tidlig. Da Anders hørte hvem mor hennes var, og hvor hun var fra, visste han at hun var av slekten hans, og de ble snart venner og vel forlikte, som en sier. Da sa Lykk-Anders med skjel at lykken var med ham. Så reiste de hjem, og tok med seg jekta og alt det gull og sølv og alle de kostelige ting som var igjen i rorbua, så Anders ble mange ganger rikere enn broren.
Men Hans Nikolai hadde sin tro om hvor all denne rikdommen var kommet fra, og han ville ikke være mindre rik han. Han visste at troll og tuftefolk bruker være ute og ferdes om julekvelden, og så reiste han til Sandflesa ved det leite. Om julekvelden fikk han også se ild og lys, men det var som morild som gnistret. Da det kom nærmere, hørte han plask og fælslige hyl og kalde, skjelvende skrik, og han fornam en fæl fjærelukt. I redsel løp han opp i rorbua, og der så han draugene komme i land. De var korte og tykke som høysåter, hadde full skinnhyre på seg, skinnstakk og sjøstøvler og store votter som hang nesten ned på bakken. I stedet for hode og hår hadde de en tangvase. Da de krabbet opp i stranden, lyste det etter dem som av en neverlue, og når de ristet seg, sprutet gnistene om dem. Da de kom oppover, krøp Hans Nikolai opp på hjellen, som bror hans hadde gjort. Draugene bar med seg en stor stein opp i bua, og la til å banke sjøvottene sine tørre, og iblant skrek de så det isnet gjennom Hans Nikolai på hjellen. Siden nyste en av dem i ildmørjen for å få varme på gruen, mens de andre bar inn lyng og rekved så rå og tung som bly. Røken og heten var nær ved å kvele ham som lå på hjellen, og for å komme til å puste og få frisk luft, prøvde han å krype ut gjennom ljoren; men han var mer grovlemmet enn broren, og så ble han sittende fast og kunne hverken komme ut eller inn. Nå ble han redd og ga seg til å skrike, men draugene skrek enda verre, og de skrek og bar seg, og tumlet og banket både ute og inne. Men da hanen gol, ble de borte, og da slapp Hans Nikolai løs, han òg. Da han kom hjem, var han tullet, og siden hørte de ofte på uthus og lofter der han var, det samme mørke, kalde skriket som de i Nordland tillegger draugen. Før han døde, kom han likevel til samling igjen, og han fikk kristen jord, som de sier.
Siden den tid har ikke noe menneske satt sin fot på Sandflesa. Den sank, og tuftefolket, trodde de, flyttet til Lekangholmene. Lykk-Anders gikk det støtt godt med; ingen jekt gjorde så heldige reiser som hans. Men hver gang han kom til Lekangholmen, ble det stilt; tuftefolket gikk ombord eller i land med varene sine; men om en stund fikk han bør, enten han reiste til Bergen eller hjem igjen. Han fikk mange barn, og alle var de friske og kjekke, men de manglet alle det siste leddet på venstre veslefingeren.

[Katten]

Verdens korteste eventyr
(og lykkeligste):

Det var en gang en mann ved navn Espen Askeladd som plutselig en dag fikk syn på verdens vakreste prinsesse. Vil du gifte deg med meg spurte Askeladden? NEI ! svarte prinsessen. Og så levde Askeladden lykkelig alle sine dager. Han dro på jakt, fiske- og båtturer så ofte han hadde lyst, og han drakk øl og dram og pulte alle damer han kom over...

Snipp snapp snute - så var eventyret ute!))

[Katten]

Королевские зайцы

У одного старика было три сына. Старшего звали Пер, среднего — Поль, а младшего Эспен, по прозванью Лежебока. Хотя, если правду говорить, все трое были порядочные лентяи.

Делать они ничего не хотели, потому что для всякой работы они, видите ли, были слишком хороши, а для них всякая работа была слишком плоха.

Как-то раз услыхал старший брат Пер, что король ищет пастуха для своих зайцев, и говорит:
— Вот эта работа по мне! Ни забот, ни хлопот. Зайцы ведь не коровы, не лошади: их ни купать, ни поить, корму им не задавать… А честь не малая — как-никак самому королю служишь!

Отец стал его отговаривать:
— Да куда тебе, сынок, в пастухи наниматься! Зайцев пасти — не то, что галок в небе считать. Ты вот с утра до вечера на лежанке валяешься, так тебе с боку на бок и то повернуться лень, а пойдёшь в заячьи пастухи — только успевай во все стороны поворачиваться.
Но сколько ни говорил отец — только напрасно слова тратил. Уж если Пер что-нибудь вбил себе в голову, значит, так тому и быть. Вскинул он дорожный мешок за плечи и пошёл наниматься к королю.

Шёл он, шёл и зашёл так далеко, что дальше, кажется, уж некуда. Вдруг видит: у самой дороги стоит пень, а возле пня — старуха. Топчется старуха на одном месте, а отойти не может, будто кто её привязал. Только на самом деле никто её не привязывал, а просто это нос у неё в расщелину попал — вот ей и не отойти от пня.

Как увидел это Пер — давай хохотать!

Рассердилась старуха.

— Ну чего зубы скалишь? — говорит. — Ты бы лучше помог мне. Вот уж сто лет прошло, а я дальше своего носа ничего не вижу. Крошки во рту не держала, маковой росинки не отведала.

Пер захохотал пуще прежнего.

— Вот это потеха так потеха!.. Ну, коли ты сто лет терпела, так можешь ещё сто потерпеть! — сказал Пер. И пошёл дальше.

Наконец пришёл он в королевский замок и потребовал, чтобы его провели прямо к королю.

Король сидел на золотом троне в королевской короне и в мантии.

Он милостиво принял Пера, и они быстро обо всём сговорились. Работы от Пера не требовалось никакой — только пасти зайцев, — а еду и жалованье король назначил ему прямо королевские. Правда, король сказал, что, если хоть один заяц из его королевского стада пропадёт, у Пера вырежут из спины три ремня, а самого его бросят живым в змеиный ров. Ну да Пера не так-то легко было запугать. Он и слушать про это не стал и сразу потребовал себе королевский ужин.
На другой день Пер отправился пасти зайцев.

Зайцы оказались послушными и смирными, как ягнята. Они чинно шли по лугу, и ни один не отбился от стада даже на полшага. Но едва только Пер дошёл со своим стадом до леса, как зайцы — словно следом за ними неслась стая гончих — бросились врассыпную кто куда.

Пер с ног сбился, гоняясь за ними, — да где там! Разве зайца догонишь!

Целый день бегал Пер по холмам, по горам, но не поймал даже самого маленького зайчонка. Так и вернулся он в королевский замок один, без стада.

А в замке его уже поджидал палач с острым ножом в руках. Палач вырезал у Пера из спины три ремня и бросил его в змеиный ров.

Одним словом, что король пообещал, то Пер и получил.
Прошло немного времени, и стал средний брат Поль собираться в путь-дорогу. Тоже лёгкой работы захотел.

Уж как только отец его не отговаривал! Но Поль, так же как и Пер, и слушать его не стал.

Вскинул Поль дорожный мешок за спину и пошёл наниматься в королевские пастухи.

Ну, про это и рассказывать долго не стоит. Всё, что случилось с Пером, случилось и с Полем.

По дороге увидел он ту же самую старуху и пожелал ей — так же как и его старший братец — простоять, не сходя с места, ещё сто лет.

Потом он пришёл в королевский замок, нанялся в пастухи, утром вышел из ворот замка со стадом, а вечером вернулся в королевский замок без единого зайца.

Ну и дальше всё было точь-в-точь, как с его старшим братом: вырезали у Поля из спины три ремня и бросили самого его в змеиный ров.

Пришло время Эспену собираться в путь.

— Чем я хуже братьев? — говорит Эспен. — Зайцев пасти — дело нетрудное. Лежи себе, полёживай, грейся на солнышке да по сторонам поглядывай. От такой работы грех отказываться.
— Да что ты, сынок! — говорит ему отец. — Не берись не за своё дело, не по тебе эта работа. За таким зверем, как заяц, не то, что бегать — птицей летать надо. А ты, как муха, прилипшая к смоле, ползаешь. Зайца поймать — не то, что блоху рукавицей убить. Пропадёшь ты, как пропали твои старшие братья. Лучше бы ты дома сидел. А работа тебе и здесь найдётся.

Но Эспена не так-то легко было уговорить. Недолго думая вскинул он дорожный мешок за плечи и отправился в путь.

Шёл он, шёл и порядком проголодался. Вдруг видит — у дороги стоит пень.

«Вот сяду я на этот пенёчек да и подкреплюсь немного», — думает Эспен.

Подходит — что за диво! — старуха носом в пень вросла.

— Добрый день, бабушка, — поздоровался с ней Эспен. — Что это ты тут стоишь? Носик свой об пенёк точишь?

— Какое там — нос точу! Хотела я себе щепок наколоть, обед сготовить, — говорит старуха, — да и попала невзначай носом в щель. Сто лет возле этого пня стою, сто лет не пила, не ела, и никто меня не пожалел, — ты первый ласковое слово сказал. Сослужи мне, добрый человек, службу, помоги нос вытащить, а я уж тебя отблагодарю, в долгу не останусь.
Ну, Эспен живо скинул мешок, вогнал в расщелину пня толстый клин, — старуха и вытащила нос.

— А теперь бабушка, — говорит Эспен, — давай закусим. Самое время сейчас завтракать.

Достал Эспен из мешка хлеб и сало и протянул старухе.
Сами понимаете, уговаривать её не пришлось — за сто лет порядком проголодалась!

Поела старуха как следует и говорит:
— Ну, парень, ты меня пожалел, от беды избавил, и я тебя пожалею, от беды спасу. На вот, возьми эту дудочку. Эта дудочка не простая. Свистнешь в один конец — все от тебя мигом разбегутся, свистнешь в другой конец — все к тебе назад прибегут. Да к тому же эта дудочка никогда не потеряется: продашь ли ты её, или обронишь, или выманят её у тебя — она всё равно к тебе вернётся.

— Вот это подарок! — говорит Эспен. — Спасибо тебе, бабушка!

Он засунул дудочку поглубже за пазуху — потому что хоть и волшебная она, хоть и не мог её никто украсть, а всё-таки лучше её от чужих глаз подальше припрятать, — потом распрощался со старухой и пошёл своей дорогой.

Приходит он к королевскому дворцу, а там его как раз и ждали. Король сразу нанял его в пастухи, положил ему хорошее жалованье и даже пообещал отдать за него принцессу, если только он будет исправно пасти зайцев.

— Ну, а если не убережёшь стадо, — сказал король, — тогда пеняй на себя: вырежут у тебя из спины три ремня, а самого тебя бросят живым в змеиный ров.

— Что ж, согласен! — сказал Эспен. — А теперь давайте-ка мне скорее ужинать, а то с дороги я очень проголодался.

Поел Эспен, поспал, а утром, чуть свет, повёл зайцев на луг. Да прежде чем за ворота замка выйти, говорит королевским слугам:
— А ну-ка, сосчитайте ваших зайцев, чтобы потом лишних споров-разговоров не было.
— Чего там считать, — говорят ему слуги, — они у нас давно пересчитаны. Ровным счётом девяносто девять зайцев.

— Ну, девяносто девять так девяносто девять.

Ушёл Эспен.

А король, чуть только закрылись за ним ворота, приказал сейчас же точить нож, да поострее! Король отлично знал, что никакому пастуху не уберечь зайцев, будь их девяносто девять или сто — всё равно.

Тем временем Эспен преспокойно пас себе зайцев.

Зайцы шли по лугу так чинно и послушно, словно они были не зайцы, а смирные овечки. Ни один не отобьётся, не вырвется, все друг к другу жмутся, один другого держится.

Так потихонечку, полегонечку добрёл Эспен со своим стадом до опушки леса.

И тут, словно бес какой вселился в зайцев, все кинулись врассыпную.

Да только Эспен не стал особенно горевать.

— Скачите, — говорит, — себе на здоровье, куда ваши косые глаза глядят.
Достал он свою дудочку да ещё и посвистел зайцам вслед, чтобы они подальше убрались и не мелькали перед глазами.

А сам преспокойно улёгся на травке да так и проспал весь день…

Вечером, когда солнце спряталось за горами, Эспен снова достал свою дудочку и только свистнул разок, как все зайцы сбежались на лужайку. Да мало того что сбежались, а ещё выстроились рядами, точь-в-точь как солдаты на параде.

— Ну, теперь — шагом марш! — скомандовал Эспен и повёл зайцев в королевский замок.

В это самое время король, королева и принцесса вышли из своих покоев, чтобы поглядеть, как палач будет расправляться с Эспеном. И вдруг видят: идёт себе по дороге Эспен, а за ним — в целости и сохранности — заячье стадо. Все так удивились, что глазам своим не поверили. Да и было чему удивляться! Зайцы шли в ногу, точно солдаты, а впереди шагал Эспен и наигрывал на дудочке марш.

У ворот замка Эспен остановился и скомандовал:
— Раз! Два! Смирно!

И зайцы, притопнув лапками, остановились и замерли.

Тут уж король не выдержал и, забыв о своём королевском достоинстве, принялся сам считать зайцев.

Как только он не старался! И справа налево считал, и слева направо пересчитывал, и с начала до конца, и с конца до начала, а всё-таки зайцев было ровно девяносто девять — откуда ни считай, — и ни одним меньше.

Тогда королева и принцесса тоже стали пересчитывать зайцев. Но и это не помогло ни на волос — зайцев было ровно девяносто девять.

— Я вижу, ты неплохой пастух, — проворчал король и, не глядя на Эспена, пошёл в замок. Король был очень недоволен.

А принцесса подумала:
«Вот это молодец так молодец!» — и ласково взглянула на Эспена.
На другой день Эспен снова пошёл в лес со своим стадом. Зайцев он разогнал подальше, чтобы они не вертелись у него под носом, а сам опять улёгся на травке.

Солнышко ласково припекало, земляники кругом было столько, что Эспен, не сходя с места, собирал её целыми пригоршнями, под боком у него была сумка, доверху набитая и печёным, и солёным, и жареным, а в кармане лежала волшебная дудочка.

Кажется, чего уж лучше! И в самом деле Эспен ничего лучшего и выдумать не мог!

А король тем временем не знал ни одной спокойной минуты. Он даже от завтрака отказался и всё думал да раздумывал, как это Эспен ухитрился собрать всех зайцев. А так как додуматься он всё равно не мог, то он решил сделать вот что: подослать к Эспену фрейлину, чтобы она выведала у Эспена его секрет.

Фрейлина не очень-то обрадовалась такому поручению. Слыхано ли дело, чтобы первая фрейлина королевского двора разговаривала с простым пастухом! Но король не любил, когда с ним спорили, и ей пришлось пойти.
С кочки на кочку, от цветочка к цветочку, точно стрекоза, запрыгала фрейлина по лужайке и наконец добралась до опушки леса.

Разговор она начала издалека:
— Добрый день, Эспен!

— Добрый день, фрейлина!

— Не правда ли, какая хорошая погода, Эспен!

— Ваша правда, отличная погода, фрейлина!

— И птички как хорошо поют!

— Прекрасно поют, фрейлина!

Фрейлина замолчала, не зная, что бы ещё сказать. И Эспен молчал.

— Послушай, Эспен, а что ты тут делаешь? — спросила наконец фрейлина.

— Как видите, пасу зайцев.
— Да ведь они у тебя все разбежались, — засмеялась фрейлина. — Я ни одного не вижу.

— Что ж, что разбежались, — сказал Эспен. — Когда надо будет, я их позову, они и сбегутся ко мне.

— Это удивительно! — воскликнула фрейлина. — И почему это зайцы тебя слушаются?

— Да они не меня слушаются, а мою дудочку, — сказал Эспен. — Вот поглядите сами.

Эспен дунул в свою дудочку — и верно, все зайцы мигом сбежались на лужайку.

— А хотите, дуну ещё раз, и все зайцы снова разбегутся.

Эспен дунул ещё раз, и верно, все зайцы разбежались.

— Ах, Эспен, что за прелесть эта дудочка, — воскликнула фрейлина. — Не продашь ли ты её? Я охотно дам тебе за эту дудучку сто талеров.

— Сто талеров, пожалуй, маловато за такую дудочку, — сказал Эспен.
— Да что ты, Эспен! Надо всё-таки и совесть иметь! Ты подумай только — сто талеров! Тебе, верно, и не снились такие деньги!

— Что правда, то правда, — больше одного талера я никогда ни во сне, ни наяву не видал. Ну ладно, давайте мне сто талеров, да в придачу снимите-ка с меня сапоги. Жара такая, что шевельнуться неохота.

Ух, как рассердилась фрейлина!

— Невежа! Грубиян! Как ты смеешь!.. Чтобы я, первая фрейлина королевского двора, снимала сапоги с какого-то пастуха!..

— Да я ведь вас не заставляю, — сказал ей Эспен спокойно. — Не хотите, не надо. Только дудочку я иначе не отдам.

Фрейлина чуть не заплакала с досады.

Нет, она ни за что не станет снимать сапоги с этого невежи! Во-первых, она знатная дама, первая фрейлина при дворе короля. Во-вторых, кто-нибудь может увидеть это, и тогда все придворные поднимут её на смех…
Но что там ни говори, а ведь без дудочки нельзя во дворец вернуться.

Она поглядела по сторонам. Нигде никого не было.

— Давай сюда ногу! — решительно сказала фрейлина.

Она зажмурила покрепче глаза, чтобы даже самой не видеть того, что делает, и стащила с Эспена сапоги — сперва левый, потом правый.

Наконец всё было кончено. Фрейлина отсчитала сто талеров, получила взамен дудочку и, очень довольная тем, что всё так хорошо обошлось, побежала домой.

Но всё обошлось не так уж хорошо. Когда фрейлина пришла в замок, дудочки у неё не было.

Она готова была поклясться чем угодно, что не потеряла дудочку, а всё-таки дудочки у неё не было. И в этом нет ничего удивительного. Ведь фрейлина не знала, что дудочка эта — самая волшебная из всех волшебных дудочек на свете и что она всегда возвращается к своему хозяину, кто бы её ни взял, куда бы ни спрятал.

Так оно и случилось. Не прошло и пяти минут, после того как фрейлина ушла, а дудочка уже лежала в кармане у Эспена, и, когда наступил вечер, он опять собрал всех зайцев и привёл их в королевский замок — всех до одного.
На следующий день король и королева решили подослать к Эспену принцессу.

— Уж она-то выманит дудочку у Эспена, — сказала королева.

Принцесса сразу приступила к делу.

— Послушай, Эспен, — сказала она голосом нежным, как пение жаворонка, — я знаю, ты такой добрый, что не откажешь мне в просьбе. Моя фрейлина говорила, что у тебя есть чудесная дудочка. Продай мне эту дудочку! Я дам тебе за неё двести талеров.

— Такую дудочку я бы никому и за тысячу талеров не уступил, — сказал Эспен. — Но вам, прекрасная принцесса, уж так и быть, отдам за двести, только вдобавок набейте-ка мне трубку да раскурите её хорошенько.

— Ты, кажется, с ума сошёл! — закричала принцесса и даже топнула ножкой. — Я скажу моему отцу, чтобы он сегодня же отрубил тебе голову. Ты забываешь, что я принцесса!

— Ну что ж, что принцесса, — преспокойно сказал Эспен. — А такой дудочки и у вас нет!
«Это верно», — подумала принцесса. Потом ещё немного подумала и сказала:
— Ну ладно, давай сюда трубку.

Принцессе пришлось немало потрудиться, прежде чем она раскурила трубку. От горького дыма слёзы ручьём катились у неё из глаз, а в носу у неё так щекотало, что она чихнула по крайней мере двадцать семь раз. И это ещё не так много, — ведь она была самая настоящая принцесса, а принцессы трубок, как известно, не курят.

Наконец противная трубка раскурилась, принцесса отдала Эспену двести талеров, получила дудочку и бегом побежала домой.

Всю дорогу она так крепко сжимала кулак, в котором держала дудочку, что у неё даже рука онемела. И всё-таки, когда принцесса вернулась в замок, оказалось, что дудочки у неё нет, словно она сквозь пальцы выскользнула.

Тогда сама королева решила идти к пастуху.

Надо сказать, что королева была скуповата и никогда денег на ветер не бросала, но тут она сразу, не торгуясь, обещала Эспену триста талеров.

Но Эспену даже этого было мало. Он захотел, чтобы королева ещё почистила ему куртку.
Сначала королева отказалась наотрез и даже припугнула пастуха змеиным рвом.

Но дудочку надо было получить во что бы то ни стало. Что же королеве оставалось делать, как не согласиться? И она согласилась.

Правда, куртку королева вычистила из рук вон плохо, но много с неё и нельзя было спрашивать — ведь всё-таки она была королева.

Получив дудочку, она крепко-накрепко завязала её в свой шёлковый носовой платок, а платок спрятала в кружевной рукав.

Но это нисколько не помогло, и, когда королева вернулась в замок, платок был на месте, и завязан он был по-прежнему, а дудочки в нём не было.

Тут уж король совсем рассердился:
— Что за ерунда! Я вижу, что у меня в королевстве никто ничего не умеет делать. Придётся идти мне самому. Иначе мы так и не получим эту дурацкую дудочку.

И вот на следующие утро король отправился в лес.
Он милостиво кивнул Эспену и запросто уселся рядом с ним на травку. Король угостил Эспена своим королевским табаком и даже дал ему затянуться из своей королевской трубки. Они беседовали как самые добрые друзья, и никто бы не сказал, что один из них — король, а другой — пастух.

Когда все любезности были закончены, король наконец приступил к делу.

— Послушай, Эспен, — сказал он, пуская дым кольцами, — говорят у тебя есть какая-то дудочка.

— Да, у меня есть дудочка, — сказал Эспен. — Она, правда, не золотая, но ни один король не отказался бы от такой дудочки.

И он вытащил её из кармана.

Дудочка, и верно, на вид была неказистая.

Король долго рассматривал её и для верности даже испробовал её волшебную силу. Дунул в один конец — и все зайцы сбежались, дунул в другой — все зайцы разбежались.
— Да, отличная дудочка, — сказал король. — Я понимаю, что даром ты её не отдашь. Но я король и во всём поступаю по-королевски — я даю тебе за эту дудочку тысячу талеров.

— Тысяча талеров — это, конечно, не мало, но для такой дудочки и тысяча талеров цена небольшая. Ну, да вот что: видите там на лугу пасётся белая лошадь?

— Конечно. Это моя королевская лошадь. Если хочешь, я дам тебе её в придачу.

— Нет уж, оставьте её себе. А я хочу вот что: дайте мне тысячу талеров и поцелуйте эту лошадь, тогда дудочка будет ваша.

Король был очень смущён.

— Послушай, Эспен, нельзя ли придумать какое-нибудь другое условие?

— Нет, ни на что другое я не согласен, — сказал Эспен и лениво зевнул.
— Ну, а можно мне поцеловать лошадь через шёлковый платок?

— Через платок? — Эспен задумался. — А он королевский?

— Ну конечно, королевский. Он — мой, а я король, значит платок королевский.

— Ладно, на это я согласен. Целуйте через платок.

И вот — вы только представьте себе! — король подошёл к лошади, накрыл ей морду своим королевским платком и звонко чмокнул лошадь три раза.

После этого он отсчитал Эспену тысячу талеров, взял дудочку, положил её в кошелёк, кошелёк положил в карман, а карман застегнул на пуговицу. И не на какую-нибудь, а на королевскую, потому что у короля даже пуговицы королевские.

Вернувшись в замок, король позвал королеву, принцессу и фрейлину, расстегнул карман, вынул оттуда кошелёк, раскрыл его — и что же вы думаете? — дудочки в нём как не бывало.

Это было уж слишком!

Король так рассердился, что решил немедленно казнить Эспена.

Королева была совершенно согласна с королём, а это случалось не так уж часто.

И вот, когда вечером Эспен привёл стадо в замок, король сказал ему, что сегодня его казнят.

Эспен очень удивился.

— Это несправедливо, — сказал он. — Я исправно пас заячье стадо, и теперь вы должны не казнить меня, а отдать мне в жёны свою дочь.
— Пустяки, — возразил король, — сказал, казню — значит, казню. Я король — и моё королевское слово неизменно. Разве вот что: если ты сумеешь наговорить целую бочку лжи, да так, чтобы ложь через край потекла, — тогда я тебя, пожалуй, помилую.

— Ну, это проще простого! — сказал Эспен. — Прикажите только выкатить во двор бочку!

И он стал рассказывать обо всём, что с ним было, с самого начала: как он пошёл наниматься в пастухи, Как встретил на дороге старуху, которая прищемила себе нос, как он помог ей вытащить нос и в награду за это получил волшебную дудочку.

Все очень смеялись над небылицами, которые сочинял Эспен.

— И вот, — рассказывал Эспен, — пришла ко мне первая фрейлина королевского двора и стала просить эту дудочку. Ей так хотелось получить дудочку, что она даже согласилась прислуживать мне и сняла с меня сапоги — сперва левый, потом правый.

— Неправда! — закричала фрейлина.

И все придворные закричали:
— Неправда!
— Ну, может быть, сперва правый, а потом левый! — сказал Эспен.

— Неправда! Неправда! Он всё лжёт! — кричала фрейлина, чуть не плача.

— Да ведь мне и велено говорить неправду, — сказал Эспен. — Целую бочку надо наполнить ложью!.. Слушайте-ка лучше, что было дальше. На другой день явилась ко мне принцесса. Чтобы получить волшебную дудочку, ей пришлось набить и раскурить мне трубку…

— Это ложь! Как ты смеешь! — закричала принцесса.

— Ну конечно, ложь, — сказал Эспен. — Правдой бочку не наполнишь, вот и приходится плести невесть что… А потом пришла ко мне сама королева…

— Кажется, бочка уже совсем полна, — сказала королева, с беспокойством поглядывала на Эспена.
— Э, нет, ещё далеко не с верхом, — сказал король.

— Ну, раз не с верхом, надо ещё врать, — сказал Эспен. — Пришла, значит, ко мне сама королева. Торговалась она и рядилась, словно на базаре, и всё-таки пришлось ей выложить триста талеров и вычистить мне куртку.

Все придворные так и замерли, а Эспен как ни в чём не бывало спросил:
— Ну, как там — полна уже бочка?

— Полна, совсем полна, — поспешно сказал король.

— Нет, нет, ещё не с верхом, — решительно сказала королева.

Эспен почесал в затылке.

— Что бы мне ещё придумать? А, знаю! После всех пришёл ко мне король. А как раз в это время на лугу паслась его белая лошадь…

— Стой! Стой! — закричал король. — Не видишь, что ли, — ложь через край бьёт!..

Так и пришлось королю отдать принцессу за простого пастуха да в придачу ещё подарить половину королевства, чтобы жил там Эспен, как ему вздумается, а на его королевскую половину и не заглядывал.

КОНЕЦ!

Норвежскую народную сказку записал Петер Кристен Асбьерсен
http://www.tradebit.com/filedetail.p...-moe-per-pl-og

[Katten]

"Pappa, begynner alle eventyr med: Det var en gang ?"

"Nei, en hel masse eventyr begynner med : Hvis jeg blir valgt... ,
og noen begynner med: Jeg elsker deg..."

[Katten]

Норвежский вариант сказки о рыбаке и рыбке)
Kona som ville bli som Gud

DET VAR ein gong ein fiskar som fekk ei lita flyndre som skein som gull. Gullflyndra sa at han måtte ikkje fiske henne, for ho var ein omskapt kongeson. Mannen kunne heller ønske seg kva han ville om han berre sleppte henne ut. Så sleppte mannen flyndra uti og rodde heim.
Då han kom heim, spurde kona etter korleis det hadde gått, og om han hadde fått noko fisk. Han sa han hadde fått ei gullflyndre som sa ho var ein omskapt kongeson, og at han ikkje måtte fiske henne. Han måtte heller få ønske seg kva han ville, om han ville sleppe henne uti. Så hadde han gjort det.
Kona ville ha greie på om han hadde ønskt seg noko. Nei, han hadde ikkje gjort det. Det likte ikkje kona. Om han ikkje hadde ønskt seg noko sjølv, kunne han ha komme i hug henne som sat og svalt og fraus der oppi bergstua, og ønskt henne ei ny stue.
Så tenkte han at han kunne gjere det framleis, og la til å gå nedover til sjøen. Der bad han flyndra vakkert om å komme og gi dei ei lita stue.
Flyndra kom opp frå botnen og sa han måtte berre gå heim, så skulle han få ei lita stue.
Då han kom heim, stod det ei lita stue der. Han blei jammen glad. Men kona var ikkje godt nøgd likevel, enda han hadde gjort som ho bad om. No tykte ho at sidan dei hadde budd i ei lita bergstue og lidi vondt og hatt det trongt, trong dei likefram ei gjæv stue.
Så gjekk han ned til sjøen igjen og bad flyndra komme opp og gi dei ei stor stue. Flyndra kom opp denne gongen også, og sa han måtte berre gå heim. Den ville gi dei ei slik stue som han no ønskte.
Då han kom heim, stod det ei stor stue der. Ho var som eit slott. Men enda om mannen var glad, var kona sørgmodig og ikkje nøgd enno. Ho tykte han skulle ikkje ha gløymt at før i tida kunne dei ikkje vere i lag med anna folk fordi dei sjølve ikkje hadde hatt klede til det.
Så gjekk han ned til sjøen og bad flyndra komme opp og gi dei likare klede.
Flyndra kom opp i sjøen slik som sist og sa det var berre å gå heim, så skulle dei få det.
Mannen gjekk heim og fann kona i nye, fine klede. Han blei glad over det, men så sa kona:
"Du er glad, du, du synest vel desse kleda er høvelege for meg, men eg tykker du skulle ikkje ha gløymt korleis eg har gått i filler. Du skulle ha ønskt meg ein kledning så eg hadde blitt som ein konge."
Så gjorde han det, og ho fekk klede som ein konge.
Så fekk ho han til å ønske at ho måtte bli liksom Gud.
Då fiskaren kom heim denne gongen, stod ho i dei gamle fillene sine, og dei måtte attende til bergstua.

[Krum-Bum-Bes]

Katten

flyndra

Rart at det var ikkje bare "en fisk", men flyndra.
Og ho var kongeson, ikkje datter. Dette er noko rart for oss russere.

[Katten]

А можно сказку в таком виде?И сказка хорошая "Аскеладд и его добрые помощники" и мультфильм чудный)

[ame="http://www.youtube.com/watch?v=HmjP7g-kEyA&list=PLZlnVEeIXBLyYdOvLcjk7l1cMKZ950ODO"]Caprinos eventyrlige verden trailer - YouTube[/ame]