Valhalla  
вернуться   Valhalla > Норвежский клуб > Основные норвежские форумы > På norsk
Регистрация

Для отправления сообщений необходима Регистрация
 
опции темы
старый 14.02.2015, 10:21   #1
Гость
 
Регистрация: 08.2011
Сообщений: 4.902
Репутация: 74 | 7
Post Bokhylla

Здесь наша книжная полка,на которой будут размещаться короткие рассказы на норвежском языке.Виртуальный читальный зал открываю рассказом ""Modig" mann i gynekologstol" аv Svein Harald Røine )

Til alle menn. Det var først etter denne opplevelsen at jeg forstod hvor MODIGE alle kvinner er.

Etter en tids problemer med urinlatingen, måtte jeg til slutt bite i det sure eplet og gå til en undersøkelse hos min lege. Veien til legen den dagen var like tung å gå som hele Golgata.

Etter å ha besvart noen rutinespørsmål var det slutt på rutinen for min del. Vi lot begge som om dette var den mest naturlige ting i verden, og snakket om, paradoksalt nok, golf, køller, baller og hole in one, idet jeg mistet min jomfrudom - der bak. Gud må jo ha ledd godt da han konstruerte mannen og gjemte prostata på det mørkeste stedet i verden.

«Dette må være noe av det mest nedverdigende jeg har opplevd», tenkte jeg, men der tok jeg feil gitt.

«Du må nok til sykehuset i Fredrikstad for nærmere undersøkelse» konkluderte legen

«Hvorfor?» spurte jeg skrekkslagen.

Jeg hørtes ut som en mann som får beskjed om at svigermor skal flytte inn EN HEL UKE!!!!!!. Nå gjelder det dog ikke meg, fordi jeg har en herlig svigermor, men likevel, det var sikkert slik det ville høres ut hadde min svigermor vært en normal svigermor og ikke en av de fantastiske få som er unntaket som bekrefter regelen.

Lite visste jeg hva jeg hadde i vente.
Et lite stikkord. «Gynekologstol.»

Gynekologstolen må være oppfunnet av det mest sadistiske svinet som har satt sine ben på denne planeten. Det forundrer meg ikke om det var inkvisisjonen som fant opp denne jernhesten for å torturere de vantro. Bare tanken for en mann å sette seg i en slik stilling i en slik strekkbenk får jo det å hoppe i Holmenkollen til å virke som søndagsskole.
Uansett fikk jeg beskjed om å sette meg opp i "gapestokken". Uten undertøy.

Idet jeg hadde satt meg opp i dette torturinstrumentet, føltes det som at jeg nesten satt i spagaten. Kvinner vet godt at dette ikke er tilfelle, men mentalt opplevde jeg det som om bena var så langt fra hverandre at du må bruke kikkert for å se fra den ene foten til den andre. Umenneskelig langt fra hverandre. Mine tanker gikk da til alle kvinner som må sitte i en slik stol i alle fall en gang i året.
Det krever mot. Damer er MODIGE RESPEKT.

Det banket på døren og inn kom en søt og blid sykepleier. Jeg forsøkte å knipe igjen. Aldri tidligere har jeg ønsket like sterkt at gulvet hadde et digert hull.

Arrene på sjelen er uopprettelig.

«Hei», sa hun, «Jeg skal bare forberede undersøkelsen med litt lammende gel.»

Lammende gel!
LAMMENDE GEL!!!!!!!»

Jommen sa jeg smør.

Jeg var fader meg lam fra kjeften og ned til tærne. For ikke å snakke hvor lam jeg var mellom øra, eller mellom bena for den sakens skyld. Ikke ett tonn Viagra hadde klart å endre på det.

Sykepleiere stilte seg mellom bena mine, bøyde seg ned og begynte profesjonelt å påføre den lammende gelen. Hun kikket opp mellom bena mine og smilte. Jeg tenkte på Mr. Bean.

«Dette er noe som bare han kan rote seg borti.»

Ennå hadde jeg ikke klart å få frem et eneste lite hei og følte at jeg måtte ta meg sammen.

Håndhilse var utelukket. Uskyldig flørting kunne ikke falle meg inn. Tanken på å flørte med beina til værs samtidig som hun førte lammende gel inn i mitt urinrør, føltes like naturlig som å ta et karbad med svigermor. Kanskje jeg kunne snakke om noe mer hverdagslig. Den blide sykepleieren jobbet konsentrert. Jeg tenkte så det knakte på hva jeg skulle si mens jeg kastet et blikk ut vinduet på de vakre høst- trærne som kastet lange skygger fra solen i det nydelige været. Plutselig falt ordene ut av meg, uten at de tok en tur innom hjernen:

«Utrolig fin utsikt, ikke sant!»
***
Dette er en historie som er i min bok "MODIG" som ble utgitt 20. januar 2015 av Cappelen Damm.
www.alltidpositiv.no
старый 23.02.2015, 22:01   #2
Гость
 
Регистрация: 08.2011
Сообщений: 4.902
Репутация: 74 | 7
По умолчанию

BIBELTEKSTEN

Slangen var listigere enn alle ville dyr som Herren Gud hadde laget. Den sa til kvinnen: ” Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen? Kvinnen sa til slangen :”Vi kan spise av frukten på trærne i hagen. Men om frykten på treet som står midt i hagen , har Gud sagt: Dere må ikke spise av den og ikke røre ved den; for da skal dere dø”. Da sa slangen til kvinnen :” Dere skal slett ikke dø! Men Gud vet at den dagen dere spiser av den ,vil øynene deres bli åpent ,og dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt” Nå fikk kvinnen se at treet var godt å spise av og en lyst for øyet et forlokkende tre, siden det kunne gi innsikt. Så tok hun av frukten og spiste .Hun ga også til mannen sin, som var sammen med henne, og han spiste. Da ble øynene deres åpnet, og de skjønte at de var nakne. De flettet sammen fikenbladet og bandt dem om livet.

1.Mosebok 3,1-7
старый 06.03.2015, 17:08   #3
Гость
 
Регистрация: 08.2011
Сообщений: 4.902
Репутация: 74 | 7
По умолчанию

Lofotraidet 4.mars 1941
England sto 1940/1941 alene mot Nazi-Tyskland. Churchill måtte derfor med alle midler kunne vise til en seier over den tyske krigsmakt.
Sommeren 1940 hadde Hitler gitt ordre at overkommandoen skulle forberede angrepet på Sovjet, og i de forberedelsene var Norge trukket inn fra første stund for så vidt som et tysk armekorps ,tre divisjoner ,skulle angripe og erobre Murmansk fra Sydvaranger i Finnmark.
Churchill hadde fra den britiske overkommandoen en plan om offensive angrep etter prinsippet Hit-and-run ,mindre angrep mot tyskokkupert område, rask utført , rask ute av bildet. Han godkjente planen om det aller første raid som skulle gjennomføres mot Lofoten.
4.mars 1941 sto derfor en britisk marinestyrke inn mot Lofoten. Fra tidlig morgen ble tropper med barkasser ført i land fire steder i Lofoten.
Tyske skip ble senket, soldater, offiserer og norske nazister ( NS-medlemmer) tatt med som fanger tilbake til England. En norsk tropp under ledelse av kaptein Martin Linge var med.
Overalt trodde folk det var invasjon, strømmet ut, ropte hurra, heiste flagg i disse timene da alt var som en 17.mai. Invasjonen av Norge var i gang - trodde de. Men ,ved 13-tiden begynte barkassene å hente soldatene tilbake til skipene. Hundrevis av frivillige fulgte.
De tyske represaliene ble langt verre enn noen kunne frykte. De ble voldsomme - massearrestasjoner ,tortur, de første fangene på Grini var folkene fra Lofoten! Sju hus ble brent mens befolkningen måtte se på at tyske soldater bar bensinkanner inn i dem og satte fyr. Hitlers reaksjoner var raseri over den tyske etterretning som ikke hadde klart å vaske raidet.
Konsekvensene var ekstremt alvorlige for den tyske krigsmakt, som kunne vente raids overalt langs kysten. Farligst var at forsyningene til det tyske armekorpset i Finnmark fra da av sto i permanent fare! Hitler befalte øyeblikkelig forsterkninger av tropper, marine ,Luftwaffe og - sterk styrking av Gestapo!
Resultatene av Lofotraidet 4.mars 1941 kan direkte avleses i den terror Sicherheitzdienst fra da av tok i brukt. En ny fase i den tyske okkupasjonspolitikken ble innledet . I denne tid var det Inger Hagerup skrev diktet som ble kjent i avskrift over hele landet:
La våre hjerter hugge
Med harde ,vonde slag.
De brente våre gårder.
De gjorde det i dag.


Forfatter Dag Skogheim.
старый 04.12.2015, 17:59   #4
Гость
 
Регистрация: 08.2011
Сообщений: 4.902
Репутация: 74 | 7
По умолчанию

Отрывок из книги Ветле Ларсена /Vetle Lid Larssen ""Как любить отца - и выжить"/«Hvordan elske en far – og overleve».

” Det kommer et punkt i de fleste menns liv da du blir eldre enn din far. Ikke fysisk, men mentalt. Dette inntreffer nesten uavhengig av hvilket forhold du hadde til faren din: Du kan ha hatt et svin som far, en selvopptatt, dominant faen, eller en elskelig tusseladd som aldri kunne si nei; du kan ha hatt en munter far, en trist far, en autoritær far, eller en far av den bleke kontorist- sorten som lever veiledningen for selvangivelsen på sengen; uansett: En dag står du der og skjønner at nå er du det du som er sjefen.
For meg kom øyeblikket overraskende. Og la det være klart: Min far var av den elskelige sorten. Han hjalp gamle kvinner over gaten. Han kunne ikke passere et barn under fem uten å vinke til det. Han var snill, hjelpsom, vennlig, morsom, raus. Ungdommene elsket ham. Kvinnene falt for ham. Menn ville være hans venn. Hvilken annen far kunne plutselig stå foran deg der du satt med en kollega i lobbyen på Hotel d’Angleterre i København, åpne stresskofferten sin - av den gammeldags’ sorten med klikklås - og ut falt det en lang trekkspillremse av sammenkoblede ark som innehold 600 prumpe - limericks på tre språk?
Faren min var gal.
Men det var en befriende galskap, en herlig mangel på konvensjoner, en evne til å gi så fullstendig blaffen i hva verden mente- at jeg, helt fra jeg var syv år, misunte ham det. Jeg var ofte motsatt: Jeg følte noen ganger at selv gråspurven på Karl Johan glante så olmt på meg at jeg var nødt til å liste meg forbi.
Men Lars Andreas Larssen gav faen.
Derfor var han ikke bare gal. Han var en jævel også.
Og bak all elskeligheten , bare noen millimeter under overflaten ,bodde det en sersjant, en rytter med sverd og stålkølle, en kødd og en fordekt ,redd mann som det var umulig å komme innpå.
Faren min var en russisk babusjka-dukke. Når du åpner opp var det en mindre mann inni, og enda mindre mann inni der igjen, og uansett hvor mange dukker du åpner opp så kom du aldri inn til bunnen.
Hvor liten gikk der an å bli?
Og allikevel var han faren. Slik alle fedre er det. Han var sjefen. Hovedpersonen. Det alt dreide rund. Han var solen i systemet, og jeg en planet, tvunget inn i en bane rund ham jeg aldri kom ut av. Alt jeg sa eller gjorde ble målt opp mot ham. Og meg etter ham ,tok avstand fra ham, snudde meg etter ham, lengtet etter ham og hatet ham. Det var bare to måter å slippe unna på: underkaste seg ham. Eller drepe ham.
Og jeg var villig til begge.
Men en dag var det jeg som var sjefen.
Det tok 45 år.
Jeg åpner døren til hybelen hans på Drammensveien. Han var blitt en syk mann. Den første skyggen av død og oppløsning hadde festet seg i de fine trekkene. Han satt ved vinduet og snudde seg da jeg kom inn. På veggene rund ham hang pop-plakatene til hans yngste sønn, et skateboard stod bak sofaen, et stereorack som hadde sett inne beste dager var skjøvet inn i en krok. Han satt der som en som hadde sovnet fra ungdommen og våknet med et rykk 60 år senere. Det var klamt og halvmørkt i værelset, trikken klemtet ute i gaten, det suste i vannrørene.
Og det var akkurat nå, idet blikkene våre møttes, at jeg så til bunns i ham. Så redselen for det som lå foran ham. Så uhyggen som Alzheimer - diagnosen kaster inn over alle dem som får den; angsten for intetheten ,for opphøret av en selv. Frykten for den brutale ormen som eter deg opp fra innsiden og visler deg ut, millimeter for millimeter.
Han så på meg som om han ville si: Jeg overgir meg. Redd meg nå.
Og jeg fikk så jævlig vond der jeg stod.
Jeg måtte snu meg vekk for at han ikke skulle se det. Jeg grep tak i dørkarmen og lot som om jeg så på et bilde på veggen, så kjapt kom det. For en ting er at faren din blir syk, ja, at han dør mellom hendene på deg. Det er nesten ikke til å holde ut.
Og jeg visste brått at dette var tidspunktet for samtalen.
Den samtalen vi aldri hadde hatt. Den som satte ord på alt det usagte mellom oss, som klaret opp, som gjenvant den kontakten vi hadde hatt for mange år siden. Det var jo ikke bare han som var unnvikende. Jeg var unnvikende jeg og. Jeg var feig, konfliktsky, villig til å gå milelange omveier for å slippe det minste ubehag. Skulle jeg snakke med ham før han forsvant inn i det store, grå mørket hadde jeg en mulighet nå.
Vårt liv sammen hadde vært preget av to ting:
Alt vi hadde gjort. Og alt vi ikke hadde sagt.
……..

P.S.Я была на творческой встрече с Ларсеном.Именно после нее и и решила купить и прочитать эту книгу.

Ларсен - больше журналист ,чем писатель,это чувствуется когда читаешь,но мне было интересно его И слушать(свободно цитирует Достоевского, обладает здоровым юмором),И читать, не смотря на то что речь идет о «классическом» конфликте между сыном и отцом.. "Отцы и дети"..)
Цитата:
« ..Jeg åpner Dostojevskijs ”Brødrene Karamazov”, og ble så slått av sprengkraften i første bind at jeg ikke kom meg videre: Kampen mellom tre sønner og en depravert far skulle følge meg resten av livet. Jeg skulle lese den mange ganger. Den skulle bli devisen over mitt eget liv. Også vi var tre sønner: den elskelige Lars. Den rause Gaute. Og fadermorderen ,Vetle : satt, med tiden, til å vokte over en gammal vellysting som nektet å gi seg.
Dostojevskijs moralske landskap ,historiens sprengkraft ,det kristne overlyset fortellingen lå badet i, skulle aldri forlate meg. Jeg forstod fortsatt verken rekkevidden eller dybden i det jeg leste, men jeg ble berørt. Jeg skjønte at det var noe som het kvalitet”
Цитата:
«….I denne perioden vendte jeg tilbake til Dostojevskij og Brødrene Karamazov. Igjen ble jeg slått til marken av det storslagne verket. Men der det forrige gang var selve det eksistensielle aspekter som hadde gjort størst inntrykk, det moralske og filosofiske spennet, var det nå portrettet av faren til de tre sønnene; den vellystige, pralende, fornøyelsessugne Fjodor, som traff meg sterkest.
Det kunne ha vært min far.
Også han hadde tre svært ulike sønner, med to kvinner. Også han pralte med sin enkle bakgrunn , sammenlignet med sønnenes urbanitet og kunnskaper. Også han var en klovn. Å lese om hvordan gamle Fjodor logret for den unge tøyten Grusja, som jo ikke så annet i ham enn hans posisjon og penger, var som å lese en beskrivelse av min far: en sybaritt som aldri dav seg, som tvihold på sine tre sønner. Slik var min far. Dostojevskij hadde skjønt mye. …”

В этой автобиографической повести он рассказывает о своих отношениях с отцом,известным актером Lars Andreas Larssen,

который снялся в 30 фильмах,(таких как Ni liv ,Herren og hans tjenere,Døden i gatene и т.д. и был также актером /с 1968 года/ Национального театра).Скончался в прошлом году от болезни Альцгеймера.В книге Ларсен пишет что около 800 человек пришли на похороны, хотя никто из них не посещал его в доме престарелых в последние годы."Я могу понять их: многим становится тревожно, когда они сталкиваются с болезнью Альцгеймера. Они не знают, как обращаться с больным. Я никого не виню, но вот ведь парадокс: если тебе именно в этот момент нужны люди , никого рядом нет...."
Цитата:
Ansiktet hans er så lett og lyst denne oktoberettermiddagen. Løvet utenfor vinduene gult. Det slår meg igjen hvor ungdommelig han er, hvor godt han holder seg; det spøkefulle, halvt avventende uttrykket hans, det markerte ansiktet. Han er bare flottere med årene. Jeg svelger og kremter, tar sats :
“Hvordan er det med alzheimeren din, pappa?”
Han ser på meg, løfter øyenbrynene overrasket, smiler fort:
“Hvilken Alzheimer?”
Для отправления сообщений необходима Регистрация

опции темы


Реклама
реклама
Buy text link .

Часовой пояс в формате GMT +3. Сейчас: 08:55


При перепечатке материалов активная ссылка на ulver.com обязательна.
vBulletin® Copyright ©2000 - 2024, Jelsoft Enterprises Ltd.